I tv-serien Langt Hjemmefra møter vi en jublende Camilla som
erklærer at det å ha fått jobb i Sjømannskirken i New York, er som å vinne i
Lotto. Men som med andre lotto-millionærer er det jo også et liv
etter verste jubelrusen har lagt seg. Så hva kan Camilla fortelle
nå, et halvt år etter gevinsten ble hennes? Svarte jobben til
forventningene?
-Det er veldig spesielt å få være en stille havn midt i
storbykaoset. Av og til blir det veldig tydelig, nesten som du ser
at roen senker seg og stressfoldene glatter seg ut, forteller
hun.
Camilla gikk fra jobben i Kirkens Bymisjon hvor hun jobbet med
rusmisbrukere og hjemløse, til jobben i sjømannskirken i New York
hvor hun møter alt fra studenter og lykkejegere til brudepar og
utvandrede nordmenn fra den gang Brooklyn ble kalt «Norges tredje
største by».
Kontraster
- I starten kjentes det kanskje av og til litt meningsløst, å
være her i fasjonable New York med ressurssterke nordmenn som er
ute for å søke "fortune and fame", forteller Camilla.
Hun sikter til kontrasten mot brukerne i sin tidligere jobb- men
legger til at hun samtidig kjenner at hun har en misjon i New
York:
- Det er mange her som trenger fellesskap med hverandre og med
Gud, og dette kan jeg tilrettelegge for. Kanskje trengte jeg å se
at også "vanlige mennesker" trenger en hånd innimellom. Når alt
kommer til alt er det de samme behov vi søker å dekke, om
vedkommende er rusavhengig eller "lykkejeger". Vi er et hjem, en
havn, midt i storbykaoset.
Studenter svindlet
Som ansatt i sjømannskirken i New York opplever hun enkelte
«gjengangere» blant problemstillingene nordmenn i byen møter
på.
-Vi har hatt flere tilfeller der vi må hjelpe studenter å skaffe
seg et sted å bo. En dag kom en ung studine og hennes mor på døra.
De hadde blitt kraftig lurt - det de trodde skulle bli den unge
studentens adresse og oppholdssted under studietiden, viste seg å
være en fiktiv adresse. Jenten hadde betalt store summer i
depositum og forskuddsleie, og der stod de da - med flyttelass,
ganske slitne og trøtte etter en lang reise. Mor klarte å få dem
inn på et hotell, men dagen etter visste de veldig godt hvor de
måtte gå - på Sjømannskirken, forteller hun.
Gode dager
Dagene i byen og i kirken byr altså på en variert og til tider
uforutsigbar meny.
-Arbeidsoppgavene er veldig varierte. Ja, det kan være alt fra å
stå og gråte over løken til å sitte med en gråtende student,
forteller hun.
Camilla er i sitt rette element - mange varierte oppgaver, med
balansegang mellom planlagte oppgaver og mennesker som dukker opp,
og som trenger tid og assistanse.
- Når jeg begynte å jobbe her, var det som å komme hjem. Det er
slik jeg tenkte det skulle være: gode kolleger, gode folk, en god
del matlaging og borddekking, arrangementer og konserter… kjekke
ting! Vi er jo en forholdsvis liten stab her, så vi samarbeider om
det meste. Det gjør at dagene blir varierte - og det trives jeg
med, sier hun.
Likheter
Hun finner flere likheter mellom sin tidligere jobb i Bymisjonen
og Sjømannskirken. Begge er steder hvor mange forskjellige folk
møtes.
- Vi trenger slike møteplasser for å forandre verden. Det er i
det enkelte møtet at vi forandres - at verden forandres. Ikke med
krav og forventninger, men at det er trygt og raust og hvor vi
kan vise hvem vi er. Komme med det vi har, og få
kjærlighet og respekt tilbake - og der er Gud, midt i det møtet,
sier Camilla, og avslutter:
-Der vil jeg være - hvor himmelen er høy og terskelen er lav.