Sosiale problemer blant norske sjøfolk i mellomkrigstiden

I mellomkrigstiden tok den skandinaviske skipsfarten på Antwerpen seg betydelig opp. Mens det i 1912 hadde ankommet rundt 300 norske skip, hadde antallet steget til over 800 i 1937.

Men 1920-årenes vanskelige økonomiske forhold rammet også norske sjøfolk. Høsten 1926 gikk over 400 arbeidsledige norske rundt i Antwerpens gater, og drukkenskapen og kriminaliteten bredte om seg. En beretning i boken Gullfisk og haier fra 1929 skrevet av Carl Huitfeldt antyder hvordan det stod til: I løpet av fire år i 1920-årene døde hele 49 nordmenn i byen, hvorav 20 var druknet i havnene. I 1927 viste også statistikkene over utenlandske fanger i fengselet at det var Norge som hadde flest arresterte. Huitfeldt mente også at nordmenn ofte ble et lett bytte for kyniske svindlere som livnærte seg av sjøfolkene:

«Det er en kjensgjerning at de skandinaviske, og ikke minst de norske sjømenn, utgjør den vesentligste del av den kontingent som i Antwerpen blir et bytte for utplyndringer i havnestrøkene.»

Sjømannsprestens sosiale oppgaver ble i denne perioden overveldende. Kirken førte en hard kamp for å beskytte sine landsmenn mot havnebyens problemer og farer. Da myndighetene i 1920-årene satte i gang en omfattende opprydding i havneområdene bedret situasjonen seg.

Del