Et oljeeventyr

Da det i 1914 ble oppdaget oljeforekomster utenfor kysten av Venezuela, tok det ikke mange år før det ble satt i gang utvinning. Og i 1928 var Venezuela blitt verdens største oljeeksportør. På den nederlandske øya Aruba ble det opprettet to oljeraffinerier for mottak av venezuelansk råolje. Norske skip deltok både i den såkalte «mosquitofarten», det vil si transporten av råolje i mindre båter fra Venezuela til raffineriene på Aruba og andre nærliggende øyer, og i den videre utskipingen av olje fra Aruba til andre steder i verden med større tankskip.

I 1930-årene rettet Sjømannskirken blikket mot de store oljeraffineriene og tankfarten på de karibiske øyene. Tankfarten var i rask utvikling, og i løpet av mellomkrigstiden [link til 1926] etablerte de norske rederiene seg som ledende aktører i næringen på verdensbasis. Besetningen på tankskipene var store, arbeidstempoet høyt, og liggetiden i land var som regel kort. Det var med andre ord et hektisk og ensformig sjømannsliv. Sjømannskirken så det som en viktig oppgave å være til stede både for norske og skandinaviske sjøfolk som arbeidet i tankflåten. Men forholdene under andre verdenskrig [link til 1940] satte imidlertid en stopper for Sjømannskirkens planer om etablering på Aruba. Det var først i 1947 at det ble mulig å starte prøvedrift på øya, i havnebyen San Nicolas der det var flest norske skipsanløp. Arbeidet gikk godt, og i 1949 ble Aruba vedtatt som en fast del av organisasjonens virksomhet. Året etter gikk Sjømannskirken til innkjøp av et eget hus på øya.

Del