Travel havn og travel sjømannskirke

Arbeidet ved stasjonen i Baltimore vokste. Det var stor trafikk på havnene, og i 1925 hadde leseværelset 25 000 besøkende. På bakgrunn av den store pågangen fikk stasjonen i Baltimore i 1927 status som selvstendig enhet, og en egen sjømannsprest og en vaktmester ble ansatt i fast stilling i tillegg til assistenten. I 1928 hadde besøket på leseværelset økt til 40 000. Både norske utvandrere og mannskapene fra fruktbåtene som regelmessig kom i havn etter turene til Mellom-Amerika, støttet aktivt opp om kirken. Navn som «Vera», «Smaragd», «Banan», og «Nicholaus Cuneo» var hyppige å se i sjømannskirkens bøker, og det kunne hende at det var 5–6 båter i havn på samme tid. Båtene kom i havn på mandag og gikk ut igjen på onsdag. Det ble derfor tradisjon å holde fest på kirken hver tirsdag. Også andre skandinaviske sjøfolk var velkommen på kirken.

Da den store depresjonen slo til kort tid etter i 1929–1930, virket dette så lammende på både skipstrafikken og kirkens økonomi, at det ble snakk om nedleggelse. I stedet ble stasjonen igjen administrativt underlagt sjømannskirken i Philadelphia for å spare penger, og sjømannspreststillingen inndratt. Også for de skandinaviske sjøfolkene i byen ble dette en vanskelig periode. Fruktbåtene måtte gå i opplag, og sjøfolkene gikk arbeidsløse i Baltimores gater. Mange sultet, og sjømannskirkens kvinneforening tok derfor av egne midler og serverte middag til sjøfolkene tre ganger i uken.

Del