Kirken i ødemarken

Arbeidet med sjømannskirken hadde gått svært fort. Mens Europoort stort sett fremdeles bare eksisterte på tegnebrettet, stod sjømannskirken ferdig. Den nye kirken lå sentralt til i forhold til hvor båtene anløp, og lå inneklemt mellom de nye havneanleggene. Ved å legge stasjonen nærmest på kaien, ble det ikke bare enklere for prestene å reise på skipsbesøk. Samtidig ble det også enklere for sjømennene å komme til kirken, da de ofte bare hadde noen timer til rådighet i land før de skulle til sjøs igjen.

På grunn av beliggenheten ble kirken ofte kalt «kirken i ødemarken». Og navnet ble værende selv etter at ny bebyggelse hadde skutt opp overalt. Men ifølge sjømannspresten hadde kirken på industrikaien et ufortjent dårlig rykte:

«Vi er ikke slik som mange innbiller seg, fullstendig tapt for omverdenen her ute. Ikke så forferdelig langt borte ligger hyggelige småbyer som Rozenburg, Brielle og Oostvoorne. Her finnes brukbare forretninger til å handle i og utmerkede spisesteder.»

VÅRE STASJONER 1980

Ideen om en kirke på kaianleggene var en suksess. I 1970 måtte kirken bygges ut, og i toppåret 1973 besøkte hele 14 888 mennesker kirken og sjømannskirkens ansatte utførte nesten 1000 skipsbesøk. Men travle dager ble snart avløst av rolige som følge av den internasjonale skipsfartskrisen i 1973. Utover i 1980-årene ble det stadig færre norske sjøfolk å se i Europoort. Besøket på kirken gikk derfor kraftig tilbake, og i 1990 ble den solgt til det internasjonale sjømannssenteret De Beer som hadde etablert seg like i nærheten. De Beer skulle drive kirken videre som del av sjømannssenteret. Sjømannskirken fortsatte arbeid i havneområdene fram til 1992. Kong Olavs Kapell ble senere revet for å gjøre plass til en motorvei.

Del