Genova-seilerne

Sjømannskirkens ønske om å etablere seg i Genova hadde ikke bare bakgrunn i økningen av norsk skipsfart på havnen. I byen fantes det også mange norske sjøfolk uten arbeid. Og da sjømannsprest Vogt-Svendsen ankom i 1947, fikk han klar beskjed av de svenske og norske konsulene om hva som måtte tas tak i: «Først og fremst mente de begge at der må ordnes opp med bomsen som går her. Fiske dem opp og se å få sendt dem hjem,» fikk sjømannspresten fortalt. (Bud & Hilsen nr. 9/1947) «Genova-seilere» ble et uttrykk nettopp for slike «bomser» – sjømenn som ble gående på land uten arbeid, ofte på grunn av rusmisbruk.

Sjømannskirkens arbeid i Genova fikk dermed fra første stund karakter av sosialarbeid, påvirket av en nær kontakt med de såkalte Genova-seilerne av den hardbarkede typen som burde gå med «‘Vokt Dem for hunden’ skilt rundt halsen – som sjelden eller aldri har satt sine ben i en sjømannskirke, og ikke tenker å gjøre det heller. Og hvis store glede er å kunne skjelle ut en prest all heder og ære fra. (Sjømannskirkens årbok 1950). Og ved sjømannskirken gikk en aktivt og oppsøkende ut for få disse på rett kjøl igjen:

For de karaktersvake sjøfolk er Italia kanskje enda mer enn Frankrike et farlig land. Det er så altfor lett å få drikkevarer, og så altfor lett å leve uten for stor bekymring for morgendagen. Derfor blir bomseplagen så merkbar…. Så er det godt å vite at man tjener en Herre som ikke har glemt en eneste en av dem, og så får da kirkens tjenere finne veien også inn i trange bakgater, tredjeklasses sjapper, en ensom garasje eller trappeoppgang, for å finne en skandinav som trenger hjelp.
SJØMANNSKIRKENS ÅRBØKER 1955–1969

Del