Marmorkirken - Sjømannskirkens vakreste eiendom

Det ble i første omgang vanskelig for Sjømannskirken å få tak i et egnet lokale for virksomheten i Genova. På grunn av store krigsskader på byens bygninger var det boligmangel i årene like etter andre verdenskrig. Den første tiden ble gudstjenestene derfor holdt om bord i ulike båter, og sjømannskirkens aller første fest på et meieriutsalg i det som var kjent for å være svartebørsgaten i byen.

I 1948 lyktes det endelig å få kjøpt et hus i Via San Luca d'Albaro 2. Og i den nye sjømannskirken var det plass til både kapell, leseværelse, kontor, preste-, assistent- og vaktmester-bolig. Her var også takterrasse på 150 kvadratmeter, og ikke minst hage på ett mål. Huset var kledd i marmor, og fikk dermed tilnavnet marmorkirken. Den ble både av sjømenn og internt i organisasjonen lenge regnet som den vakreste av de norske sjømannskirkene.

Som en av de største havnebyene i Middelhavsområdet var Genova preget av en betydelig norsk skipsfart gjennom 1950- og 1960-årene. Mellom 300–400 nordmenn kunne befinne seg i Genova på samme tid. Og sjømannskirken var godt besøkt, til tross for at den lå et stykke fra havnen. I 1970-årene endret imidlertid forholdene seg. Havnen i Genova var i ferd med å tape konkurransen om skipstrafikken mot andre havner i Middelhavet. Og da Suez-kanalen ble stengt i 1967 som følge av seksdagerskrigen, førte dette til en omlegging av trafikken som tidligere hadde gått fra Europa gjennom Middelhavet til Østen. Selv etter gjenåpningen av kanalen klarte ikke Genova å vinne tilbake posisjonen sin som havneby. I 1981 var det så få norske anløp igjen i Genova at Sjømannskirken bestemte seg for å legge ned, og Marmorkirken ble solgt. 

Del