Arbeidet under andre verdenskrig

Etter den tyske invasjonen av Norge ble et stort antall norske motstandsfolk, politiske fanger og andre som kunne være en fare for nazistene, sendt til fengsel og konsentrasjonsleirer i Tyskland. Sjømannskirken i Hamburg tok straks på seg ansvaret med å besøke de norske fangene, men i 1942 fikk de forbud mot å holde gudstjenester i interneringsanstaltene. Sjømannsprest Arne Berge (1940–1946) var imidlertid en driftig mann, og med gode kunnskaper om det tyske lovverk fikk han tilgang til fangene, som besøkende i stedet for som sjelesørger.

En dag fikk prestene beskjed om at de ikke fikk lov til å levere tran lenger. Situasjonen ble vanskelig, men Berge fant en utvei. Han hadde lest i en artikkel i et norsk blad om utbredelsen av tuberkulose i Norge, og at tran var et forebyggende middel. Jeg ble satt til å oversette artikkelen til tysk, og gav oversettelsen et noe mer dystert preg enn originalen hadde. Den ble sendt til en kjent lege, professor Sauerbruch, som da gikk inn for at fangene måtte få tran, så ikke TB-basiller skulle infisere hele den tyske nasjon. Tranleveringen ble tillatt igjen. Prestene fikk tranen i store tønner fra Norge og tappet den i småflasker på balkongen.

ASSISTENT ASTRID ISEY OM ARBEIDET FOR NORSKE FANGER I HAMBURG, I TROENS GODE STRID


Da krigen brøt ut sendte Sjømannskirken også presten Conrad Vogt-Svensen til Hamburg (han arbeidet her i årene 1941–1945) for spesielt å ha tilsyn til de mange norske fangene. Etter krigen gav han ut boken Med Guds ord i fiendeland, hvor han forteller mye om arbeidet som kirken gjorde for de norske fangene under krigen. Sjømannskirken fikk sendt inn både tran, mat, vitaminer, bøker, briller, spesialsko for invalide, tannbørster og mye mer til fangene. Like viktig var kanskje at fangene gjennom kirkens innsats fikk muligheten til å kommunisere med familiene sine hjemme i Norge. Gestapos utsendte arbeider som skulle sensurere den norske korrespondansen i fangeleirene var slett ingen nazist, og hun jobbet tett med sjømannsprestene for å få sendte de norske fangenes brev hjem. Med livet som innsats gjorde både kirkens menn og deres samarbeidspartnere beundringsverdig arbeid i disse årene.

Del