Harde kår

Arbeidet i Hamburg var de første tiårene preget av byens harde miljø. Selv om mange av de norske sjøfolkene som mønstret av ved ankomst sendte hyren sin hjem og umiddelbart søkte nytt hyre, var det også dem som tilbrakte ukesvis i land mens de drakk vekk både penger og eiendeler. De tok først kontakt med sjømannskirken når de ikke hadde noe annet sted å vende seg – når pengene var oppbrukt og de ennå ikke hadde fått seg nytt hyre. For pietistiske prester vokst opp i Norge ble nok møte med metropolen Hamburg et sjokk. Pastor Jacob All Ottesen (sjømannsprest i Hamburg i perioden 1907–1915) beskrev dilemmaet han følte overfor de norske seilerne som havnet på skråplanet:

Man vet ikke hvordan man skal ta dem på rette måten, og man blir enten for streng eller for mild og slapp ovenfor dem. De er jo selv skyld i sin elendighet.

I TROENS GODE STRID

En annen av Sjømannskirkens prester i Hamburg, Valentin Arnulf Hansen-Bauer (1921–1924), fortalte om hvordan han nekter en ung sjømann å drikke opp pengene han har fått tilsendt fra moren: «Jeg fikk, eller retter sagt, tok pengene i forvaltning.» (I troens gode strid). Pengene ble så brukt til kost og losji, og ikke på alkohol.  

Gjennom de økonomisk harde 1920-årene så en imidlertid hos sjømannsprestene en tiltagende forståelse, innsikt og toleranse for sjømennenes vanskelige levevilkår. Hamburg var en av de største av- og påmønstringshavnene for norske skip, og det kunne i denne perioden gå opp til ett år før skipene som kom inn fikk nye oppdrag og sjøfolkene nytt hyre. Arbeidsledigheten bredte om seg, fulgt av hjemløshet, sult og desperasjon. Ved Sjømannskirken ble moralismen erstattet av en stadig tydeligere omsorg, og en gjorde hva en kunne for å hjelpe. Til tider drev kirken både herberge og suppekjøkken for å hjelpe sjømennene i nød.

Del