Flukten fra Shanghai som ga nye giv i Hong Kong

Selv om Sjømannskirken hadde gode grunner til å avvikle prøvevirksomheten langs Kinakysten i 1907, tok den norske skipsfarten i østasiatiske farvann seg snart opp igjen. Det tok ikke lang tid før hovedkontoret i Bergen mottok henvendelser om å gjenoppta arbeidet, og forespørslene om å gjøre noe for sjøfolkene i Østen kom både fra offentlige myndigheter og fra sjøfolk og deres pårørende.

I 1933 lyktes det organisasjonen å skaffe finansiell drahjelp utenfra, og den legendariske sjømannspresten fra Buenos Aires, Johan Nielsen, ble sendt til Shanghai. Få år senere ble arbeidet avbrutt da japanerne invaderte byen i 1937, og Nielsen så seg nødt for å stenge ned lokalene. Han fikk i oppdrag fra det norske generalkonsulatet å følge en gruppe på 200 nordiske flyktninger, inkludert mange norske sjømenn, til Hong Kong. Evakueringen skjedde ved hjelp av et norsk lasteskip, «Tai Shan» som fikk telegrafisk ordre i sjøen om å gå inn til Shanghai og hente flyktningene. De japanske krigsskipene lå som perler på en snor langs breddene, og «Tai Shan» hadde ikke før passert, så smelte de løs og lot det regne med granater over den hjelpeløse byen. Det viste seg nyttig med en prest om bord, da det midt oppe i alt ble holdt bryllup om bord. Sjømannsprest Nielsen forteller:

«Tredje dag i sjøen kulminerte begivenhetene. En norsk sjømann skulle gifte seg. Han kunne ikke få sin russiske kjæreste med seg til Hong Kong uten at hun kom som hans hustru. Det ble da ordnet slik at vielsen skulle finne sted underveis til Hong Kong.

Treluken ble satt i stand til kirke. To stoler ble stilt fram for brudeparet midt på luken. Foran var lagt en presenning med puter under og det norske flagg over. Der skulle brudeparet knele. Da salonggutten i egenskap av kirketjener ble sendt akter for å melde fra at nå kunne brudeparet komme, var alt klart. Broene var tett besatt av passasjerer som trengte seg fram for å se. Det så ut som losjeradene i et teater. Rundt luken sto mange oppstilt. Midtskips på akterkant av luken hadde sjømennene samlet seg. På selve luken bak brudeparets stoler, satt barna med benene i kors. Bak dem sto et russisk sangkor, vesentlig bestående av damer.

Bruden hadde av en av sine russiske søstre fått låne en gul struttende kjole. Brudgommen hadde skaffet seg en smoking fra en av guttene om bord. Begge var de pyntet med en stor rose, og det samme var knefallet. Det var ikke langt fra hele publikummet hadde gitt seg til å klappe da toget skred fram over dekket, og bruden ble hjulpet opp på luken hvor de to satte seg til rette, mens forloverne sto bak. Den ene var kokken i sin hvite kokkelue. Det var høyt til taket i vår kirkesal, for det var himlen selv som hvelvet seg over. En sjømanns uendelige kirkehvelv, og havet lå utenom vårt lille kirkeskip, mens lette dønninger var som orgeltoner til vår hellige handling.

Var vielsen litt av en begivenhet, så var bryllupsmiddagen det ikke mindre. Stuerten og hans stab serverte lapskaus til store og små bryllupsgjester, det vil si samtlige om bord. Der gikk store smil over ansiktene, både på dekk og i losjeradene, da vi gjorde oss klar med vårt skaffetøy. Et par hjelpsomme damer hadde skrellet poteter hele dagen, og da resultatet nå kom for dagen, skal jeg hilse å si at det ikke ble spart på lovtalene.»

Da Nielsen ankom Hong Kong, var det som sjømannspresten i Shanghai, som hadde blitt tvunget bort fra sin menighet, og som ventet på at krigen skulle ta slutt slik ar han kunne vende tilbake til sin gjerning. Det var ikke i hans planer å flytte Sjømannskirkens virksomhet til Hong Kong. Men det var nettopp det som skjedde. For Hong Kong var også en storhavn, og dag etter dag så Nielsen norske skip ankre opp på reden. Til tider lå de som perler på en snor, og hvert norsk flagg kalte på sjømannspresten med uimotståelig makt. Før noen visste ordet av det blomstret Sjømannskirkens arbeid opp i Hong Kong. Og maken til oppslutning hadde en knapt vært ute for tidligere. Det var så og si kamp om bord for å bli med på sjømannsprestens søndagssammenkomster og sjømannsutflukter. Nordmennene bosatt i Hong Kong ble ganske så overveldet over å se så mange sjømenn i kirken, og åpnet etter hvert hjemmene sine for dem.

Etterspørselen etter et leseværelse økte, og selv om tanken var å vende tilbake til Shanghai, gikk månedene og krigen ikke bare varte, men grep om seg. Det stod etter hvert klart for sjømannspresten at Sjømannskirken burde oppta et permanent arbeid i Hong Kong. I begynnelsen av 1938 gikk ledelsen i Sjømannskirken med på å leie et hus i Hong Kong og føre arbeidet videre der. I første omgang en blokkleilighet ut mot hovedgaten i Kowloon, men i 1940 fikk Nielsen halt i land en leieavtale for et stort, gammelt hus med ideell beliggenhet like ved havnen, som også gav plass til et eget kapell.

Del