Hvor er kjerka?

De første årene holdt sjømannskirken i Kobe til i en leilighet i sentrum som ble brukt både som leseværelse og som ekteparet Ulvestads bolig. Ordningen var ikke optimal, lokalet var bortgjemt i tredje etasje i en leiegård flere kilometer fra havnen. Men husnøden i Kobe var stor – største delen av byen var blitt lagt i aske under andre verdenskrig, samtidig økte befolkningen kraftig. De høye husleieprisene stengte rett og slett Sjømannskirken ute fra de lokalene som egnet seg til drift.

I påvente av en løsning la Sjømannskirkens medarbeidere i Kobe stor vekt på skipsbesøk og på turer og utflukter for sjøfolkene. Det var flotte turmuligheter i området, både keiserbyen Kyoto og tempelbyen Nara lå bare en kjøretur unna. I tillegg bød fjellene rundt byen på store parker og mange og lange turstier.

Behovet for en sjømannskirke steg for hver dag. Da det ikke lot seg gjøre å skaffe eksisterende lokaler, gjenstod det bare en mulighet – det måtte bygges en sjømannskirke. Og det hastet, skal en tro rapportene fra havnen. Hallikvirksomheten i havnestrøket var visst av en slik karakter at det i virkeligheten bare var ett ord som kunne beskrive det – «kidnapping». Dette gav også sjømannsprest Eilif Jacobsen uttrykk for i Bud & Hilsen etter et besøk i byen i 1956:

«Jeg ble imponert av Kobe havn, men du verden hva Ulvestad har å slåss med fra tollere til tøser. Han er en meget iherdig kar som ikke sparer seg på noen måte. Skulle vårt arbeid ha noen muligheter i denne havnen måtte det bli i et eget hus like ved havnen. Nå står det igjen å bygge, og det bør gjøres så fort det lar seg gjøre. Stasjonen bør bli så moderne og velutstyrt som over hodet mulig.»

Del