BeretningTyfon over Kobe

Det var med blandede følelser vi fikk melding om at en tyfon var på vei sørfra med retning Kobe. Det var i 1964, vårt første år i Japan. Vi kom fra Østfold hvor vindstyrken sjelden er sterkere enn laber bris, og vi var ganske spente på hvordan dette skulle gå. Sugita, den japanske vaktmesteren på sjømannskirken, fortalte med et smil om munnen at noen hundre hus blåste vekk under en slik tyfon, og at noen hundre mennesker som regel strøk med. At dette var riktig, fikk vi bekreftet i avisene dagen etter. Men på sjømannskirken var vi trygge, mente han. Den var bygget i armert betong. Det gjaldt å holde seg inne og lukke dører og vinduer forsvarlig. [...]


Vinden økte enormt utover kvelden. Regnet begynte å fosse horisontalt mot bygningen, og det durte som et fly. Plutselig ble taket på nabohuset slynget mot kirkeveggen med et brak. Deretter gikk det til værs og forsvant. Vi så i hvert fall ikke noe mer til det. Ikke til nabohuset heller, forresten. Det var forsvunnet da vi kikket ut neste dag. På kirkeveggen var det bare noen skrammer i murpussen.

Mens tyfonen raste på det verste, gikk tankene våre til båtene i havna. De var dirigert ut på fjorden for å ri av stormen der. Hva vi ikke visste på det tidspunkt var at Klaveness-båen M/S «Surna» med 38 manns besetning kjempet en desperat kamp på liv og død ute ved moloen. Begge ankrene var ute, og motoren gikk for fullt mot tyfonen. Men motoren var ikke sterk nok til å holde stand mot de veldige kreftene. Med voldsom kraft ble skipet slynget mot moloen. Bunnen ble flenget opp og vannet flommet inn. I det skipet gled ned fra moloen, fikk det sterk slagside og begynte å synke ganske hurtig. Motoren stanset, lyset ble borte. Rundt det synkende skipet kokte sjøen som en heksegryte. De fleste hadde nok med å klamre seg fast, men noen av karene klarte å sende til værs en serie med nødraketter. Alle visste at det var urealistisk å regne med noen hjelp så lenge tyfonen raste. Nå var det bar Gud som kunne hjelpe. De visste ikke hvor de befant seg.

En veldig flodbølge ble redningen for dem. For annen gang ble skipet slynget opp på moloen, og denne gang så ettertrykkelig at de ble liggende der. Først da det grydde av dag, ble de klar over at det var moloen de hadde havnet på. Noen timer senere stilnet tyfonen av og redningsmannskapet kom ut. Alle mann ble kjørt rett til sjømannskirken. 38 tause menn med hver sin redningsvest under armen entret kirkedøra, tidlig om morgenen. På leseværelset sank de sammen i hver sin stol. Ikke et ord ble sagt, – det var ingen idé å forsøke å få igang en samtale. Påkjenningen hadde vært for stor.

Mens det ble laget i stand en slags frokost til dem, kom byssegutten tuslende på sokkelesten. Han hadde falt i sjøen og var våt til skinnet. men han hadde bare et problem: pengene hans var våte. Han oppbevarte dem i bukselommen, holdt sammen med binders. Vi spente opp en snor på kjøkkenet og hengt opp sedlene med klesklyper. De ble tørre og fullt gangbare.

Vraket av «Surna» ble liggende på moloen i flere måneder. Lasten var bomull og hvete. Det måtte losses med stor forsiktighet for at vraket ikke skulle synke. Mannskapet ble avmønstret, men de fleste offiserene ble igjen i Kobe for å ivareta rederens interesser og holde vakt over skipet. Sjømannskirken ble deres daglige tilholdssted, men ellers kjedet de seg forferdelig, for de hadde lite å ta seg til. Julaften var de invitert til kjerka på julemiddag. Det var ribbe, surkål, juletre og stor stemning. [...] Stor var jubelen da maskinsjefen fra «Surna» pakket opp sin presang og det viste seg at det var en bok med tittelen: «Dagdrivergjengen». Og slik ble det.

Ivar Christensen, assistent ved sjømannskirken i Kobe

Bud & Hilsen nr. 2/1973

Del