Kirken nesten hjemme

Ikke alle var enig i at det var behov for en sjømannskirke i København. Det var jo nesten hjemme i Norge. For de norske sjømennene som kom til byen var det imidlertid en fattig trøst at de var nærme Norge. Mange gikk i trafikk mellom København og andre havner i utlandet. Så selv om de geografisk sett ofte var nært hjemlandet, kom de seg likevel ikke hjem til familie og venner. Følgende beretning fra sjømannsprest Guldvog i Takk, Minnebilder fra Kong Haakons Kirke illustrerer hvordan forholdene kunne være:

Jungmannen skulle ha forbindelse med Bø i Lofoten. Jeg sier spontant til ham: «Det var en kar som ringte til Bø i Lofoten også for tre dager siden!»

«Hvilket nummer var det?»

«Det var 19B»

Jungmannen ble blek: «Hvilke båter var inne den dagen?»

«Det var Crux av Bergen, Tasco av Tønsberg og Strindheim av Trondheim.»

«Strindheim – ja da måtte det være far som ringte hjem. Jeg har ikke sett ham på fire år!»
Men Strindheim var gått ut for sytten timer siden. Det gjorde det ikke lettere for jungmannen da jeg kom til å spørre: «Er det flere av dine nærmeste som er til sjøs?»

«Ja eldste broren min.»

«Hvilken båt er han om bord på?»

«Beaufighter av Moss.»

Jeg våget knapt å fortelle ham at denne tankbåten hadde losset olje ute på Prøvestenen her i København de siste to døgn og satt kursen for de Vestindiske øyer for knapt ti timer siden.

Del