Første verdenskrig

Da første verdenskrig brøt ut, fikk sjømannskirken i Le Havre vanskelige arbeidsvilkår. Samtidig ble det enda mer behov for et sted hvor sjømenn kunne samles og få et avbrekk før de på ny skulle ut i farlige farvann. Bestyrer ved sjømannskirken, assistent Syllander Brekke, fortalte i årsberetningen for 1917 at han også ofte måtte kjempe for de norske sjømennene, i møte med runnerne som prøvde å lokke dem inn på nærmeste drikkebule: «Intet middel skyes for at fange sjømændene – og desværre lykkes det saa altfor ofte,» fortalte han. Brekke gjorde seg også noen tanker om hvorfor disse sjenkestedene ofte lyktes så godt i å fange sjømennene inn: «Tidene er nu slik at man ræsonnerer som saa: «Her seiler vi med livet som indsats tur efter tur, og hvem vet naar det blir den siste; la oss nyte livet mens vi kan.»

Sjømannskirkens ansatte viste stor omsorg for de norske sjømennene, og dette forholdet var gjensidig. I årsberetningen for 1917 forteller assistent Brekke også om en norsk sjømann som på sitt dødsleie fortalte sykehuset at de må hente familien hans. «Familien» det her var snakk om var nettopp assistent Brekke ved sjømannskirken. «Sjømandsmissionens arbeidere er ikke bare arbeidere, de er mer, de er familien for alle disse Norges farende sønner,» understreket Brekke.

Del