En kirke for skandinaviske fastboende

I 1920-årene endret forholdene seg for Sjømannskirkens arbeid i Leith. Den skandinaviske skipsfarten på havnen var i tilbakegang som følge av sterk internasjonal konkurranse i kullmarkedet. Storbritannia fikk solgt mindre kull, og norske skip fikk dermed færre fraktoppdrag. Dermed var det heller ikke like mange sjøfolk som fant veien til sjømannskirkens leseværelse som tidligere. Sjømannskirken bestemte seg likevel for å fortsette arbeidet i havnebyen til tross for at framtiden så mørk ut.

I samme periode fant samtidig nye grupper skandinaver veien til Leith og Edinburgh i økende antall. De var unge og eventyrlystne menn og kvinner som kom for å studere, jobbe på kontor, på sykehus eller som hushjelper. Og mange av dem valgte sjømannskirken som møtested. Dette var en utvikling som fortsatte også etter andre verdenskrig, og sjømannskirken i Leith gikk i etterkrigsårene fra å være en kirke hovedsakelig for skandinaviske sjømenn til å konsolidere betydningen sin som et religiøst, kulturelt og sosialt sentrum for skandinaviske fastboende i området.

Del