En ny hverdag

Fram til midten av 1960-årene var den norske skipstrafikken på London økende, men som andre sjømannskirker opplevde også St. Olavs kirke følgene av de omfattende endringene i norsk skipsfart fra 1970-årene. Med kortere liggetid og færre skip i havn var det stadig færre norske sjøfolk som fant veien til kirken. I 1981 ankom bare 94 norske skip London.

Sjømannskirken var i begynnelsen av 1980-årene likevel en aktiv kirke med i overkant av 20 000 besøkende i året. I årsmeldingen fra 1981 ble det gjort et forsøk på å forklare hvorfor:

«En vesentlig grunn til at menigheten er i vekst er at en rekke norske firmaer og banker har etablert seg i London. Nordsjøen skiller Norge og De britiske øyer. Fra år til år merker vi mer og mer også at Nordsjøen forener. Bildeleddet er Nordsjøolje og –gass. Bare Statoil alene har nå en kontingent på 40 familier her. Mens New Cross og i særdeleshet Jerningham Road var Lille-Norge i London i mellomkrigsårene er, er i dag et eiendomsmeglerfima i Wimbledon fullt sysselsatt med å skaffe hus til norske familier. Hvorfor nettopp Wimbledon-området? kan man spørre. Svaret er at Den norske skolen er blitt et nytt samlingspunkt. […] Ved årsskiftet 1981/82 var Den norske skolen i London den største i utlandet med nærmere 100 elever på klassetrinn fra førskole til ungdomsskole. […] Sjømannskirken har alltid hatt et godt samarbeid med Den norske skole f. eks. ved skolegudstjenester som er blitt holdt i sjømannskirken. “Barnetreffene”, oppstått etter ønske fra elever, foreldre og lærere, kan karakteriseres som en formidabel suksess.»

Selv om sjøfolkene var langt færre, hadde sjømannskirken med andre ord fått en mangfoldig brukergruppe å arbeide for. Også norske turister tok turen til kirken, og utgjorde på denne tiden den største enkeltgruppen av sjømannskirkens brukere.

Tidlig på 2000-tallet var sjømannskirken fremdeles populær, med 17–19000 besøkende årlig. Kirken utgjør stadig et kirkelig, sosialt og kulturelt sentrum for nordmenn i London.

Del