Et viktig samlingssted under andre verdenskrig

Da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940, ble Sjømannskirken som organisasjon satt overfor et alvorlig problem. Alle sjømannskirkene i de allierte områdene mistet kontakten med hovedkontoret i Bergen. Uten overføring av midler fra Norge fikk ikke prestene lønn, og sjømannskirkene ville ikke kunne ha fortsatt driften. Svaret på problemet ble at den norske regjeringen gjennom det nyopprettede statsrederiet Nortraship tok ansvaret for Sjømannskirkens økonomi, og at London-kirken overtok ledelsen av sjømannskirkene i havnebyene utenfor de okkuperte områdene.

Under krigen ble St. Olavs kirke et viktig samlingssted for det norske miljøet i byen. Norske krigsseilere, fastboende og andre nordmenn i eksil kom til kirken i hopetall. Bare i 1940 fant rundt 45 000 mennesker veien til leseværelset, og sjømannsprest Johnny Ursin (arbeidet i London i perioden 1934–1946) fortalte senere i memoarene sine hvordan kirken ofte var fylt til randen:

Jeg tenker på hvorledes vi i lang tid hadde det ved gudstjenesten hver søndag formiddag, hvor det kom så mange at vi måtte åpne skyvedørene mellom kirken og leseværelset for at alle skulle få plass. […] Bare å se denne skare av landsmenn, ofte med vår konge og kronprins i spissen, – jo det var høytid og fest, selv om det nok samtidig var trist å tenke på under hvilke forhold det hele skjedde.

I BRENNPUNKTET AV SJØMANNSPREST JOHNNY URSIN, 1947

På grunn av plassmangelen måtte en ofte låne større lokaler ved spesielle anledninger. De tre siste 17-maigudstjenestene under krigen ble for eksempel holdt i St. Paul's katedralen, med over 2000 til stede hver gang.

Del