Første verdenskrig

Første verdenskrig
Krigsårene ble vanskelige i London, og for sjømannskirken ble det en travel tid. Krigen vanskeliggjorde driften ved kirken, samtidig som en opplevde at behovet for organisasjonens arbeid var stort. I 1917 etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig oppholdt det seg trolig opptil 600 norske sjøfolk i London fra torpederte skip. Den sosiale nøden var stor, og mange av sjøfolkene søkte til sjømannskirken.

Prestefrue Ingrid Rafn Heuch ved sjømannskirken fortalte følgende fra julefeiringen i 1917:

Flere av sjøfolkene bar synlig merker efter det de hadde litt. De var jo alle torpedert, minert, eller havarert. En av dem f. eks. vilde ikke gaa rundt juletræet, og da vi snakket nærmere med ham, viste han frem den nye brune støvlen sin, mørkerød paa skaftet av blod, strømpen sort og vaat. Men klagde gjorde han ikke. Bare se at komme hjem, det var den eneste ting som skulde hjælpe paa det alt. «Bare vi kommer vel hjem saa». Ja da var likesom al sorgen slutt. Og stakkars – hvad blir det vel for det fleste av dem? Arbeidsløshet og nød, eller at ta hyre igjen og sætte livet ind paa ny, naar dyrtiden blir for svær. Ja sjøfolks kaar var aldrig blide, men nu er de forfærdelig svære.

BUD & HILSEN NR. 5 & 6/1918

Del