Ingen tradisjonell sjømannskirke

De første årene gjorde en trailervogn nytten som sjømannskirkens kontor. Den lå strategisk plassert i havnen, som nærmeste nabo til Sjøfartsdirektoratets velferdskontor for sjøfolk etablert flere år tidligere. Herfra drev sjømannspresten oppsøkende virksomhet på skipene som kom inn til de ulike havnene i Miamiområdet. Presteboligen ble samlingssted for de fastboende nordmennene, og gudstjenester og andre arrangementer ble holdt i kirken til den lokale luthersk-skandinaviske menigheten.

I 1985 bygget Sjøfartsdirektoratet et eget senter for sjøfolk i Miami, Leiv Eriksson Centre, og Sjømannskirken fikk også flytte inn her. Sjømannskirken fikk nå, i tillegg til kontorplass, en kirkestue og et leseværelse hvor folk kunne komme inn for en vaffel. I 1988 ble senteret ytterligere utvidet, og sjømannskirken og velferdskontoret kunne konsolidere samarbeidet sitt i en egen norsk avdeling. Siden velferdskontoret distribuerte aviser, arrangerte sportsaktiviteter og organiserte andre praktiske ting for sjømennene, kunne sjømannspresten konsentrere seg om å etablere kontakt og være en god samtalepartner på skipsbesøkene sine. En ordning hvor presten med jevne mellomrom fulgte med på cruiseskipene mot neste destinasjon ble en vanlig i Miami, og var populært blant både mannskapene og rederiene. I 1999 trakk imidlertid Sjøfartsdirektoratet seg ut sammen med Sjømannsforbundet som også hadde vært involvert i driften, og det ble klart at også Sjømannskirken måtte se seg om etter andre lokaler.

Del