Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig nådde Sjømannskirkens arbeid i New York nye dimensjoner. Selv med 20 ansatte og utstrakt hjelp fra frivillige, måtte det jobbes på spreng for å ta unna alt arbeidet. Helt sentralt stod kvinneforeningene, som tok i et tak over alt hvor det trengtes.

Hadde det ikke vært for alle kvinneforeningene i Brooklyn, kunne ikke sjømannskirken ha eksistert. Det var hundrevis av norske damer gjennom årene som organiserte seg i forskjellige grupper, de var yngre og eldre, til og med i Yngre damers forening var de 70–80 gamle, de hadde holdt på så lenge.

MASKINISTEN HENRY GJERVIK, FRA BOKEN KRIGSSEILER: KRIG, HJEMKOMST, OPPGJØR

Med over 100 000 innom dørene per år under krigen, var sjømannskirken i New York organisasjonens desidert best besøkte. Posttjenestene var særlig viktige, og bare i krigsårene ble over 290 000 brev formidlet gjennom kirken. Brevene var den eneste muligheten mange hadde til å kommunisere med sine kjære i det okkuperte Norge. På grunn av de vanskelige kommunikasjonsforholdene, var det også mange i hjemlandet som etterlyste slektninger og ektemenn. Sjømannskirken var ofte engasjert i å spore opp disse. I alt ble 5266 personer etterlyst og 3590 funnet gjennom krigsårene.

I krigsårene ble sjømannskirkens rolle som norsk samlingssted enda viktigere. Mange lengtet etter hverdagslige ting, og det å kunne komme til kirken, spise norsk mat og kunne snakke norsk ble viktig.

Kirken tok imot som et hjem, med et pust av Norge. Og Brooklyn-kirken hadde noe fundamentalt trofast og lojalt ved seg. En svært stabil arbeidsstab skapte faste holdepunkter, de ble som familie og venner som “alltid” var der. Noen av de tilsatte hadde sin yrkeskarriere ved Brooklyn-kirken i 30–40 år. Dermed gikk da også historiene om dem fra en generasjon sjømenn til neste. En far kunne fortelle sin sønn og endog kanskje sønnesønn om hvem han ville møte ved sjømannskirken i New York. Og – vedkommende arbeidet ganske riktig på kirken fortsatt, mer enn 30 år etter at farfaren hadde møtt dem!

FRA BOKEN KRIGSSEILER: KRIG, HJEMKOMST, OPPGJØR

To av disse faste holdepunktene var assistentene Peder Edvard Pareli Olsen og Thomas Mernsius Arnesen. Olsen jobbet ved kirken i perioden 1914–1945, og Arnesen fra 1915 til 1955. De to var høyt respekterte og godt likt blant sjøfolkene.

«Peder Pareli Olsen og Thomas Arnesen kom om bord i båtene, de hadde jo ikke noen bil eller noe, med svære bags med newspapers opp og ned disse gangwayene. De fikk gjerne en kopp kaffe om bord i båten. De var ikke i den misjonen for noe personal gain, med andre ord for å tjene penger … det var deres misjon i livet … at de ville hjelpe – men det er vanskelig å si om det finnes slike folk i dag. De spente jo halve livet sitt i sjømannsmisjonen. Derfor ble vi så godt kjent med de navnene.»

MASKINISTEN HENRY GJERVIK, FRA BOKEN KRIGSSEILER: KRIG, HJEMKOMST, OPPGJØR

En annen var «tante» Klara Breivik. I nesten førti år (1926–1962) jobbet hun som bestyrer for leseværelset på sjømannskirken. Gjennom sitt lange virke kom hun i kontakt med tusenvis av sjøfolk, og mange fikk et helt spesielt forhold til henne. Hun utviste stor omsorg for sjøfolkene, og etter arbeidstiden på leseværelset var over, gikk hun på sykebesøk eller utførte ærender for andre.  

Som alle andre sjøfolk ble jeg etter hver mektig imponert over tante Klaras evne til å huske personene og ansiktene igjen når man etter uker eller måneder kom tilbake til Brooklyn. Vi hadde inntrykk av at hun alltid var til stede på leseværelset. Hun tok imot og hilste på hver enkelt og viste så stor interesse og omsorg for alle hun kom i kontakt med.

PENSJONERT SKIPSFØRER SVEIN ERIKSEN, BUD & HILSEN NR. 1/1995

Del