Den oppsøkende kirke

Reisetjenesten fikk en spesiell betydning når det gjaldt å være et medmenneske med tid for den enkelte, både når det gjaldt sjelesorg, alkoholproblemer, ekteskapsproblemer og annet det var behov for å snakke om med en fra kirken.

I det at reisetjenesten ikke hadde noen fast stasjon på land, lå det en enestående mulighet til å rette hele sin virksomhet inn mot båtene. Det hendte ofte at reisetjenestens folk var på reise åtte–ti døgn i strekk før de igjen passerte Kobe på vei til skip som lå i motsatt retning. Dermed overnattet de ofte om bord i skipene, og fikk slik kontakt med mange sjøfolk, anledning til å drøfte problemer, sorger og bekymringer over en kaffekopp i messa og slik oppnå kontakt og fellesskap.

Reisetjenesten hadde base i Kobe fram til 1972, da fikk tjenesten et eget hus med leiligheter og kontorer ute i Shioya, 15 kilometer vest for Kobe sentrum.

Men den stadig kortere liggetiden i havn ble etter hvert et problem også for reisetjenestens folk. Mange norske skip var engasjert i malmfrakt, og effektiviteten ved de japanske malmpirene var maksimum av det som var mulig.  100 000 tonn ble losset på under ett døgn. Losseeffektiviteten sier litt om den travelheten som preget dem som er om bord. Ofte var det femti–seksti døgn siden sist det var stopp i maskinen, med den mulighet det gav til å utføre spesielt maskinarbeid. Det ble vanskeligere å arrangere hyggekvelder om bord, skipsgudstjenester, sportsstevner og turer. Slike tiltak ble forbeholdt sjøfolkene på verkstedbåtene, som lå inne for reparasjon.

Del