Nomadekirken i sjøfolkenes hverdag

Reisetjenesten i Japan fikk sin spede begynnelse i 1966 da Sjømannskirken i Kobe fikk en egen medarbeider til oppgaven. Presten og assistenten i Kobe så behovet for mer systematisk besøk av skip som ikke kom til kirkehavnen Kobe eller de umiddelbare nabohavnene. I 1966 ble ideen gitt gjennomslag fra sentralt hold og det ble opprettet en stilling som reiseprest i Japan med tanke på de mange småhavnene som var trafikkert av bulk- og tankskip, og som sjømannskirken i Kobe ikke kunne nå.

Reisetjenesten, eller «nomadekirken» som den ble kalt de første årene, foregikk først ved hjelp av båt, tog, fly, buss. Etter hvert fikk den en egen bil til disposisjon, og kunne rekke over flere båter på samme reise. Fra 1967 ble reisetjenesten utskilt fra sjømannskirken i Kobe og opprettet som en egen stasjon. Samtidig ble tjenesten styrket med en stilling til – for å betjene båtene skikkelig var det nødvendig å sende en mann i hver retning. Den ambulerende reisevirksomheten i Japan hadde ca. tretti havner å betjene med store avstander. Det var hovedsakelig bulk- og tankskip reisetjenesten besøkte, med liggetid under to døgn.

Reisetjenesten var i høyeste grad en hverdagskirke som møtte menigheten i hverdagssituasjoner. Sjøfolkene fikk et lite stykke Norge – avisveska var full av ukeblader og lokalnytt fra hele landet, filmer ble byttet og bokkasser utdelt. I tillegg stod reisetjenestens folk også til tjeneste også praktisk. De gjorde ærender og kjørte shopping-turer – ofte var bilen fullastet av stereoanlegg, fotoutstyr og hva ellers Japan hadde å by på av populære artikler.

Del