En tid for krise og vekst

Bare to dager etter at sjømannskirken ble innviet brøt første verdenskrig ut. Dette skapte mange problemer for skipsfarten på Rotterdam, og det gikk flere år før trafikken tok seg opp igjen. I midten av 1920-årene opplevde Rotterdam et voldsomt oppsving, og vokste raskt til å bli Europas største havneby. Den norske skipstrafikken økte også, og i kirkeboken fra Rotterdam ble det i 1925 notert at det daglig kunne ligge opptil 40 norske skip i havn.

Norske sjøfolk ble et fast innslag i bybildet, og overalt fant en kafeer og barer med navn som «Haugesund», «Narvik», «Bergen» og «Horten».Hundrevis av uteseilere – sjømenn som sjelden var hjemom norske havner – hadde sitt fristed i Rotterdam, med rykte på seg for å være både fordrukne og kriminelle døgenikter. Andre norske sjøfolk levde fra hånd til munn i den store havnebyen mens de desperat ventet på nytt hyre. Den norske forfatteren og journalist i Aftenposten Carl Huitfeldt beskrev i reiseberetning Gullfisk og haier. Streiftog i Europas havnebyer fra 1929 inngående forholdene i Rotterdam. Mellom annet skildret han hvordan havnemyndighetene på grunn av de norske sjøfolkenes dårlig rykte begynte å nekte dem å komme i land om de ikke hadde nok midler til å forsørge seg selv inntil de fikk nytt hyre. Og om sjømannskirken skrev Huitfeldt følgende:

Norge har i Rotterdam en sjømannskirke, som vi har ære av, vel den vakreste på kontinentet. Den norske sjømannskirke, med leseværelse og prestegård ligger like ved Rotterdams store park. […]

At det ved min ankomst lå en sjømann nesegrus på plenen ved inngangen og sov rusen ut, skal jeg ikke oppholde mig ved. Det hender ofte, at folk som er kommet på rangel om natten klatrer over gjerdet og legger sig til å sove her på fredet grunn. Når de nu først er kommet, har sjømannskirkens folk ikke hjerte til å jage dem bort, skjønt de, som rimelig kan være, ikke setter så megen pris på den slags besøk.

Det er før øvrig nok av dem som på regulær måte søker dette vakre lille stykke Norge i utlandet. Og dem blir det sørget vel for av sjømannspresten.

Den store depresjonen som slo inn over Europa i begynnelsen av 1930-årene rammet også norske sjømenn i Rotterdam hardt, og det ble nå enda vanskeligere å få hyre. Opptil 300 norske sjøfolk gikk arbeidsløse i byen til tider, og Sjømannskirken gjorde hva de kunne for å hjelpe.

Del