Britisk-norsk samarbeid

Den første utfordring for sjømannskirkens pionerer i Singapore ble å finne et egnet lokale. Det ble dannet en kirkekomite der blant annet den norske, svenske og den danske konsulen var med, og som en midlertidig ordning ble det leid en romslig bungalow. Stedet var ikke lett å finne, likevel var det tusenvis av sjøfolk som kom den nokså lange veien til sjømannskirkens lokaler de første årene.

De mange skandinaviske skipsanløpene i havnen viste seg snart uoverkommelig for en mann, og virksomheten i Singapore ble dermed styrket med en hjelpeprest i 1956. Han fartet uavlatelig i den vidstrakte havnen, for det var få av skipene som gikk til kai ved ankomst. Det ble derfor lange båtreiser til de fjerne ankerplassene og tankøyene, og for å spare på utgiftene reiste kirkestaben helst med ferjene, eller haiket med agenter, skipshandlere eller legen. Et skipsbesøk kunne alene ta flere timer, og sjømannsprestene så fram til å få råd til egen båt en gang i framtiden.

Gjennom gode kontakter i den anglikanske kirken i Singapore kom det et tilbud fra styret i sjømannshjemmet Connell House om gratis tomt til den anglikanske kirkes sjømannsmisjon, The Missions to Seamen, og Sjømannskirken. Tomten lå ideelt til, den var sentralt beliggende og lå rett ved sjømannshjemmet allerede eksisterende fasiliteter. Der hørte blant annet til et sjømannskapell – en vakker liten steinkirke som var åpen for sjømenn under alle flagg – i tillegg til et nyåpnet moderne svømmebasseng for sjøfolk. Det ble besluttet å bygge et større hus som de to organisasjonene skulle dele på, to selvstendige bygg bundet sammen og adskilt av en felles vegg, med stasjonslokaler i første etasje og boliger i andre etasje. Det nye bygget stod klar til drift i oktober 1957, og den ideelle beliggenheten viste igjen på besøkstallene på sjømannskirken som i tiden etter gjorde et hopp. I 1960 ble staben økt fra to til tre mann for å holde tritt med de mange skipsanløpene, og det yrende livet på sjømannskirken.

Del