Kameratslig sjømannsprest

Da sjømannsprest Knudsen dro fra Sør-Georgia, trakk også Hvalfangerforeningen tilbake den økonomiske støtten til videre finansiering av en prestestilling på Sør-Georgia. Ny sjømannsprest ankom derfor ikke øya før i 1929. Da hadde Sjømannskirken besluttet at organisasjonen selv skulle ta på seg prestens lønnskostnader, mot at selskapene tilbød gratis opphold ved fangststasjonene.  

Det var tidligere sjømannsprest fra Liverpool, Sverre Eika, som ble bedt om å ta over stillingen. Eika fant seg umiddelbart til rette blant hvalfangerne. Hans kameratslige holdning og fotballtalent gjorde at han ble «en av gutta». Sjømannspresten var i det hele mer opptatt av hva han kunne utrettet gjennom vennskap og samhold i hverdagen, enn hvor mange av hvalfangerne som kom til gudstjenestene i kirken.

«Det presten her nede fremfor alt maa være taknemmelig for er den liketille maate hvorpaa de tar imot ham, og gir ham anledning til at bli med i deres idræt og enkle liv paa arbeidsplads og i barakken. Det fører jo paa den anden side ansvar med sig. Naar det heter at man ikke blir profet i sitt eget land, saa er det vel ikke git at skylden altid ligger i »landet«. Det kan vel og være at »profeten« har egenskaper og sider som svækker hans budskap, men som kun kommer frem for dem som kjender ham i »dagligstuen og kjøkkenet«.»

SVERRE EIKA, «AARSBERETNING FRA SYD GEORGIA.», BUD & HILSEN NR. 15 & 16, AUGUST 1931

Eika arbeidet aktivt for å få etablert en fast presteordning på Sør-Georgia. Selv kom han tilbake som sjømannsprest også i sesongen 1930–1931, da igjen med finansiell støtte fra flere av fangstselskapene.  

Del