Hils på Malvin og Simone

Bli bedre kjent med Simone og Malvin Samuelsen som bruker kirka i Antwerpen mye.

Vi er hjemme hos Simone og Malvin Samuelsen. De bor i Blankenberge i Vest Flandern. Blankenberge er et populært turiststed på sommeren. Her kan man nyte nydelige milelange sandstrender, eller man kan gå promenade langs ei brygge som stikker 350 meter ut i havet. Malvin og Simone har bodd i sin hyggelige leilighet her i litt over et år nå. Leiligheten er moderne, men med masse personlighet. Vi ser at her bor det mennesker som har vært i hele verden. Det er kunst, bilder, statuer og figurer fra alle verdensdeler. Simone deler historier og forklarer. I tillegg til alle de fine figurene fylles leiligheten av engler. Simone er så glad i dem. De gir en god følelse. Paret har også mange vakre stener rundt på hyller og bord. De har en stor interesse for steiner og mineraler. Det er spennende å lære om dette. Malvin og Simone har masse kunnskap og deler mye. Før paret flyttet til Blankenberge, bodde de 30 år i Brecht. Her hadde de et sted å være når de kom hjem fra sjøen. Nå bor de helt nært sjøen. Det er fint.

Dro til sjøs som 16-åring
Malvin er født på Fitjar, og vokste opp på Bekkjarvik i Hordaland. Han var en av fire søsken. I familien hans var det mange sjøfolk, så det ble naturlig at også han skulle ut og jobbe på båt. Allerede som 16-åring dro han til sjøs. Han fikk jobb på Frigora som var en fruktbåt. Her jobba han i to år. Det var også to år fra han la fra kai, og til han så familien sin igjen. Paret forteller at på denne tiden fikk man ikke betalt hjemreise før etter tre år ute. Etter hvert ble det vanlig at sjøfolkene fikk hjemreise på rederiets regning etter to år, senere ble det etter ett år, mens det nå i nyere tid er hjemreise etter kun få måneder.

Båten Inger Knudsen
Simone er født og oppvokst i Belgia. Simone startet sin yrkeskarriere til sjøs i 1967 på den norske båten Inger Knudsen som var en båt fra Haugesunds rederi. Her var hun i to år. Før dette hadde hun vært aupair ved den belgiske ambassaden i Frankrike i tre år. Simone husker tilbake på oppholdet på Inger Knudsen med glede. Hun måtte jobbe hardt, men det var ikke vanskelig for henne. Skipperen var streng, men rettferdig. Simone forteller at hun aldri vil glemme skipper Dal. En gang røk Simone i slosskamp med en annen jente ombord. De ble raskt innkalt til skipperen. Simone som var svært sped med sine 45 kilo hadde stått og rista som et ospeløv. Skipperen var streng og sa at «Vi sloss ikke på denne båten!» Simone var sikker på at nå var det slutt på tiden om bord, men skipperen hadde nok sett noe i henne som var verdt å beholde. Simone fikk nemlig bli, mens den andre jenta måtte gå. Etter dette ble det ikke mer slossing. Simone jobbet hardt, og hun oppdaget at livet på sjøen var livet for henne.

Malvin + Simone
Paret traff hverandre i 1973. Malvin hadde jobbet på tankbåten Bramora en stund, mens Simone skulle starte sitt arbeid på båten dette året. Simone forteller at hun i forkant av at dette arbeidet startet, hadde blitt spådd. Spådamen hadde sagt at hun kom til å bli forelsket. Hun hadde sagt at den første Simone møtte om bord på båten var hennes utkårede som hun skulle gifte seg med. Simone hadde bare ledd av dette. Hun skulle ikke bli forelsket! Da Simone gikk om bord noen dager senere var den første hun møtte en hund! Det var ikke rare vesenet å gifte seg med! Men den første personen hun møtte, og som viste henne til lugaren hennes – det var Malvin. De var på Bramora sammen i 8 mnd og seks dager. I løpet av denne tiden ble Malvin og Simone et par.

Giftet seg i Norge
Etter at Malvin og Simone ble et par, valgte de å jobbe på de samme skipene. De ønsket også å gifte seg. De var svært glad i hverandre. Det var også slik at man som gift dame fikk mer respekt blant sjøfolkene, enn det man fikk som ugift pike. De prøvde å gifte seg i Bremen i Tyskland, men dette var ikke så enkelt. Deretter dro de til Antwerpen for å få giftet seg, men her fikk de beskjed om at de måtte vente 6 måneder. «Vi drar til Norge!», sa Malvin da. Der er det kun to-tre dagers ventetid. Så dro de til Norge og giftet seg.

Pokaler i stua
Som gift par har de også jobbet mye sammen. Simone var forpleiningsassistent. Hun lagde mat, vasket, var frisør om
bord, samt en del andre oppgaver. Malvin har jobbet mye som pumpemann der man er hovedansvarlig for lasting og lossing ombord. Han har også vært båtsmann der arbeidsoppgavene er å sette gutta i arbeid, ha oversikten og gi beskjed om hva som skal gjøres til enhver tid. Malvin er sterk. På hylla hjemme i stua er det pokaler. Før og etter julebasaren i Antwerpen har vi sett han løfte store tunge bordstabler. Malvin har drevet med idrett. Han har medalje fra 200 meter svømming, samt pokaler fra skyting og vektløfting. Det var treningsrom i båtene. Hver gang en båt la til kai gikk Malvin til Velferden for å høre hvor det ble arrangert mesterskap. Det var vanlig at det ble arrangert idrettsmesterskap på båtene for sjøfolk. Simone har også en pokal fra skyting.

Sjøpirater!
Simone og Malvin har trives godt på sjøen, men de har også mange tøffe opplevelser fra årene på båt. I Vest-Afrika opplevde de at sjøpirater løp opp ankerkjettingen og var på vei inn i båten. Heldigvis ble de oppdaget, og dermed forsvant de like raskt som de kom. For å holde piratene borte, ble hele båten lyst opp med lyskastere. Mannskapet byttet på å gå vakt. De kledde seg i hvite kjeledresser og bar rundt på kosteskaft, slik at de så bevæpnet ut. Egentlig var det ingen våpen om bord, men skyggene fra mannskapet med kosteskaftene holdt sjøpiratene borte.

Rød alarm
Paret har også jobbet i krigssone. Da måtte de underskrive et papir om at de visste hvilken fare de gikk inn i. Båten lå utenfor Iran/Irak. De forholdt seg til grønn alarm og rød alarm. Når det var rød alarm, betydde det at de var i fare. Mannskapet måtte da sitte på det tryggeste stedet i båten, helt stille i flere timer. Dette var i trappa oppe på dekk, på de nederste trinnene. Alt var mørklagt. Radaren kunne bare brukes fem minutter hver time. De husker kanonbåtene som lå rundt dem i sjøen. Dette var plastbåter med kanoner oppi. Heldigvis gikk det bra med dem.

Galgenhumor
Paret forteller om hvordan et tyrkisk skip som lå nært til deres skip, en gang fikk en bombe rett i båten. Men bomben ble ikke utløst. Den hadde kilt seg mellom noen elektriske rør. Skipet der Malvin og Simone var – tok kontakt med det tyrkiske skipet, og spurte om det var noe de kunne hjelpe dem med. «Ikke smell hardt med dørene», hadde de fått som svar. Det var mye galgenhumor på sjøen. Senere ble det tyrkiske skipet ført 50 nautiske mil bort fra all annen skipstrafikk, og amerikanere klarte å detonere bomben.

Mange som ikke klarte seg
I 1977, lå paret stille med båten i ni måneder. Dette var med skipet Hilda Knudsen. De ventet på forsyninger med gass. Men lasten lot vente på seg! Når et skip ligger sånn tærer dette veldig på mannskapet. Malvin forteller at det var mange som ikke klarte dette. De unge forsvant først. De sa det skulle til legen, men kom da ikke tilbake. Etter hvert sa kapteinen til alle som skulle til legen, at de fikk ta med seg alle eiendelene sine. Det ble dyrt å ettersende dette. Mannskapet bestod av 32 personer, men etter denne venteperioden var over var det kun 13 igjen.

Vaktmester og reholder
Simone avsluttet sitt arbeid på sjøen da hun var 51 år gammel. Etter dette fikk hun arbeid i Norge som renholder. Hun vasket i 10 år. Malvin fortsatte på sjøen til han var 58 år. Da fikk han ikke mer arbeid. Det var leit, siden han gjerne skulle jobbet til han var 60. Etter arbeidet på sjøen var over, fikk Malvin seg jobb som vaktmester i Antwerpen. Her var han i ni år. Malvin hadde dermed avsluttet sin yrkeskarriere som har vært på intet mindre enn 51 år.

Giverglade gode mennesker
Malvin og Simone Samuelsen er ofte å finne i Sjømannskirka i Antwerpen. Før julebasaren i fjor var de fra mandag til fredag i kirka. De arbeidet fra tidlig morgen, og de var til stede hele dagen. De har gjort en kjempejobb! Og Malvin er fremdeles utrolig sterk. Simone baker ofte kaker og lager mat til kirka. De er giverglade gode mennesker som vi er svært glade for å ha med i kirka vår.

Del