Søndagstanker

Kristi himmelfartsdag

21.05.2020

Solveig Jeanette Sandnes

Diakonal medarbeider med tjeneste som prestevikar


Markusevangeliet 16,19-20:

Etter at Herren Jesus hadde talt med de elleve, ble han tatt opp til himmelen og satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte.


Hvis du googler Kristi Himmelfart vil det dukke opp informasjon fra blant annet Bibelen.no, Store norske leksikon og Wikipedia som alle omtaler Kristi himmelfartsdag som høytid og noe vi i kirken feirer. Den liturgiske fargen for denne dagen i kirkeåret er hvit og dette er med på å understreke og symbolisere det høytidelige og festlige aspektet ved denne dagen.

Jeg syns på mange måter at dette er merkelig, for jeg sitter igjen med spørsmålet; Hva er det vi feirer? For hvis jeg skulle valgt liturgisk farge og beskrivende ord ville jeg nok gått for fiolett som symboliserer sorg og sagt at dette er en dag vi ikke feirer, men en dag vi markerer i kirken. Slik jeg ser det så er det ikke festlig at Jesus dro fra jorden. Jeg skulle veldig gjerne ønske at Jesus fortsatt var fysisk tilstedeværende. Jeg skulle ønske jeg kunne invitere han på middag å spørre han om alt jeg lurer på. Jeg skulle ønske at når verden ble for stor og jeg ble for liten, at selveste Gud møtte meg med en fysisk skulder jeg kunne gråte på. Men slik er det ikke. Og Kristi Himmelfart er nettopp den dagen i historien hvor hans fotspor i sanden ikke lenger kan sees. Kristi Himmelfart er dagen hvor Guds fysiske og materielle tilstedeværelse ikke lenger kan berøres. Kristi Himmelfart er dagen hvor troen og fortellingen tar plassen til skråsikkerhet.

Og jeg spør meg; er dette virkelig noe å feire? Mitt raske og litt ureflekterte svar er helt klart nei, men når jeg tenker meg litt om så endrer perspektivet seg. For vi feirer ikke at Jesus dro fra oss og at vi endelig slipper å forholde oss til denne karen som hele tiden sprer om seg med lignelser. Det vi feirer er Guds enorme tillit til oss. Gud har gjort sitt, og nå er ballen i vår banehalvdel. Jesus har fullført sin gjerning og stafettpinnen er vår. Den hellige ånd er med oss og heier på oss, men nå er det vårt prosjekt å stille opp med skuldre som kan gråtes på og sammen finne både gode spørsmål og svar.

Jeg tror dog at Jesus, bedre enn noen vet at det kan bli slitsomt i blant. Veien blir til mens vi holder på og noen ganger må man ta seg en, to eller tre pust i bakken, få i seg vann og mat, ta seg en hvil, slå seg vrang og tvile på hele prosjektet, før man henter seg inn igjen. Og det er dette vi feirer. Vi feirer at i møte med Gud er vi på ingen måte ubetydelige småunger som ikke har noe vi skulle sagt. Vi feirer at Gud anser oss som så oppegående og fine skapninger at han tør å la oss ta over rattet. Vi feirer at Gud ikke er en diktator som styrer med jernhånd. Vi feirer at Gud lar oss trå feil. Vi feirer friheten vi har blitt gitt. Vi feirer at Gud har troen på oss, lenge før vi har troen på han.

Del