I September fikk Sjømannskirken i London et midlertidig ansiktsløft, da maleriene til Marit Molin fikk pryde det historiske kirkerommet hvor mange sjøfolk og tjenestemenn fikk komme under 2. verdenskrig. Kunstutstillingen i London var dedikert til «Krigsseileren» og Marit fortalte oss om sine personlige erfaringer rundt traumene som både hennes far og familien har måttet leve med helt opp til i dag.

Tekst og foto: Mattis Moviken

Kunstner Marit Molin 

Hva var tanken bak utstillingen og hvorfor valgte du Sjømannskirken i London?

Tanken var å vekke oppsikt om krigsseilerne, slik at de ikke blir glemt. Innsatsen de gjorde under 2. verdenskrig, og om hvordan det rammet familiene deres. For det andre var det muligheten for å finne den gjenlevende av mine to halvbrødre, som ble født i Skottland, hvor min far giftet seg, men som ble oppløst når freden kom. Jeg valgte Sjømannskirken i London fordi det var der søket stoppet og en adresse i Clapham. Jeg håpet da med utstillingen å signalisere en utstrakt hånd, i håp om at min halvbror eller hans venner og familie ville se det. En stor takk går til Sjømannskirken og Ambassadens forsvarsattaché for all velvillighet. Min far snakket om kirken i London med takknemmelighet.

Offisiell åpning 

Hvilke opplevelser har du selv erfart og gir du utrykk for dette i bildespråket?

Som barn av en krigsseiler har jeg både gode og vonde minner. Vi var 4 søsken i flokken og jeg vokste opp i et hjem hvor det var høy toleranse med en sterk og hardtarbeidende mor. Hun taklet min far veldig godt, fordi hun visste hva han slet med. Alle traumene fra kampene og torpederingene av skip han hadde opplevd. Vi vokste opp i en kommunal leiegård, sammen med andre familier med krigsseilere, med nye boligblokker rundt. Inne i denne «ghettoen» følte vi oss trygge, men med alderen merket vi flere dømmende blikk og ufine kommentarer som barn av «Harald Sjømann». Vi ble trakassert av lærere, på jobb og i sosiale kretser og ble lært opp i å skamme oss for vår far. Ikke visste de eller vi at han var faktisk en av heltene. I ungdomstiden følte vi et ansvar for far, da vi hentet ham hjem fra byen, ofte sterkt beruset. Når han var edru opplevdes han som traumatisk, tålte ikke gnissende lyder og fyrte seg ofte opp. Dette var en omvendt situasjon, da han var snillest som full. Han var kjærlig og lærte oss blant annet å spille på hjemmelagde instrumenter. På tross av dette hadde han mange mareritt og skrek ofte om natten om hvordan han stablet døde kamerater i lasterommet men som bare falt ned igjen.

Disse opplevelsene kommer til utrykk i bildespråket mitt, og jeg jobber meg inn i motivene. Feks: Bilde av «Barnehjemsungen» der lillebror blir hentet av deres bestemor mens den lille jenta måtte bli igjen på institusjonen. Jeg måtte være henne og også lillebror som snur seg og ser etter storesøster. Slik jobbet jeg, for å få frem smerten og alt det tragiske.

Barnehjemsungen 

Disse bildene er svært sterke og selvopplevd, men kan du si noe om hva som trigget penselen?

Det som trigget utstillingen var en svært upassende kommentar om min far fra en beruset mann i et 40 års selskap: «Harald Sjømann kom seg aldri lenger enn til Svinesundbroa da, haha». Denne kommentaren traff en nerve hos meg. Dagen etterpå våknet jeg opp og kjente et sterkt nærvær av min far og han «fortalte» meg: Fortell dem Marit, finn guttene mine!

Jeg føler at jeg har holdt penselen og han har veiledet meg. Jeg er høyskoleutdannet som kunstner, maler hurtig, djerve strøk og med sterke farger.

Hvilket budskap rundt tematikken om Krigsseileren er det viktigste for deg?

Det må være at hele denne bragden de gjorde blir opprettholdt til kommende generasjoner, at deres familier led i 2 generasjoner i ettertid, barna som havnet på barnehjem og de barna som ble født utenfor ekteskap og ble forlatt. Krigsseilerne ble sett på som fattige, arbeidsløse og alkoholiserte. Hjemmestyrkene ble sett på som heltene ...

Far Harald 

Nå som kunstutstillingen er over, kunne du tenke deg å stille den ut igjen? Eventuelt i en ny Sjømannskirke?

Jeg må si det føles tomt å ikke ha bildene utstilt der lenger. Jeg skulle ønske de kunne henge permanent, samtidig frister det å få de utstilt andre steder og gjerne i Sjømannskirker. Jeg vil fortsette å male bilder med samme tematikk så lenge de dukker opp i hodet. De er til salgs, men jeg ønsker at de går til hjem hvor de kan bety noe mer enn bare et maleri på veggen. Bildene behøver heller ikke bare henge i hjem, men også på offentlige plasser. Jeg ønsker å takke Sjømannskirken i London for den unike hjelpen de har yt, den finnes det ikke maken til!

Håp 
SJO_0635*.JPG
SJO_0639*.JPG
SJO_0642*.JPG
SJO_0643*.JPG
SJO_0644*.JPG
SJO_0646*.JPG
SJO_0647*.JPG
SJO_0649*.JPG
SJO_0650*.JPG
SJO_0652*.JPG
SJO_0654*.JPG
SJO_0666*.JPG
SJO_0667*.JPG
SJO_0683*.JPG
SJO_0685*.JPG
SJO_0690*.JPG
SJO_0691*.JPG
SJO_0670*.JPG
SJO_0675*.JPG
SJO_0637*.JPG