Sjømannskirken i Sveits 25 år

I 2020 feirer vi 25 års prestetjeneste i sjømannskirken i Sveits. Søndag 6.september inviterer vi til jubileumsgudstjeneste kl 11 på sjømannskirken i Meyrin. Gjennom uken vil vi legge ut hilsener fra tidligere prestepar.

10. September 1995 etablerte Den norske Sjømannsmisjon (navnet ble endret til Sjømannskirken i 2003) fast prestetjeneste i Genève. Genève skulle være basen for sjømannskirkens virksomhet i Sveits og Nord-Italia. Helt fra starten var denne virksomheten ment å være til hjelp, støtte og oppmuntring for nordmenn over et stort geografisk område; både nordmenn som oppholdt seg i Sveits eller Nord-Italia for en kortere periode og nordmenn som hadde slått seg til i dette området for godt. Ingen vet hvor mange nordmenn dette kan dreie seg om, men et tall som i mange år har vært nevnt er til sammen 3000-4000 nordmenn i Sveits og Nord-Italia.

Nå som vi feirer at vår Sjømannskirke er 25 år har vi invitert de seks parene som tidligere har tjenestegjort her til å fortelle kort fra sin periode her. I tillegg har vi invitert Cecilie Jørgensen Strømmen, som ledet arbeidet med å bygge et fundament for denne nye virksomheten, til å fortelle om hva som skjedde i perioden 1991 og fram til vedtaket om at det skulle opprettes permanent prestetjeneste i 1995. Petter Skants var Utesekretær i Sjømannsmisjonen da kirken ble etablert, og han forteller sin historie om det som skjedde. Preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, kommer også med en hilsen fra sine 10 år som bruker av Sjømannskirken i Sveits og vi har bedt leder av Kirkerådet i Sveits, Karin Steff-Pedersen, om å dele noen glimt fra hvordan det har vært å være frivillig medarbeider gjennom en årrekke i vår kirke. Avslutningsvis gir vi noen glimt fra vår virksomhet slik den er akkurat nå.

Videohilsen fra tidligere prestepar i Sveits

Vi har fått videohilsener fra nesten alle tidligere prestepar i sjømannskirken i Sveits. Her får du et gjensyn med kjente ansikter og sikkert noen nye.

Biskop Olav Fykse Tveit hilser sjømannskirken i Sveits

Olav Fykse Tveits var generalsekretær i Kirkenes Verdensråd 2010-2020. Fra 2020: Preses for Bispemøtet i Den norske kirke.

Til lukke med eit 25-års jubileum for arbeidet med fast presteteneste for norsk kyrkje i Sveits! Det er verdt å markere og feire.

Eg fekk som generalsekretær for Kirkenes Verdensråd/World Council of Churches (KV/WCC) i 10 år glede av det arbeidet og det fellesskapet som dette representerte. Eller rettare sagt: vi hadde stor glede av det. Dei fyrste fem åra budde både Anna og eg i Genève, og ho tok aktivt del i arbeidet og tok på seg ansvar som frivillig medarbeidar på ulike måtar. Det gav henne mange gode kontaktar og venskap. På grunn av mitt yrke hadde eg mange reiser og var ikkje så mykje til stades. Men når eg var der, betydde det mykje å kunne feire gudsteneste på norsk, synge norske salmar, ha ein uformell prat etter gudstenesta eller på ulike samkomer på leseværelset, eller vere med på dei store hendingane med julebasaren og 17.mai-feiringa. Det gav meg ei kjensle av å vere heime medan eg var borte frå heimen og kyrkja i Noreg. Sjølv om eg hadde tilgang til mange slags kyrkjer og deltok i gudstenestefellesskap rundt omkring i verda og i Genève, var det noko spesielt å vite at dette var mitt.

Som generalsekretær for KV hadde eg også ei anna rolle overfor den norske kyrkjelyden: Eg var vertskap som ansvarleg for både det økumeniske senteret og for Bossey. Det var ei spesiell glede å kjenne at desse stadene, og særleg kapella der, kunne brukast til dette. I KV merka ein seg med glede at «The Norwegians» brukte desse fasilitetane, også før eg kom.

Ein tredje dimensjon i forhold til den norske prestetenesta i Genève, var at dette var ein del av det større fellesskap av etniske og nasjonale kyrkjer som hadde grupper i Genève-området, og meir spesifikt gruppa av ulike lutherske prestar i området. Dermed var vi ein del av utfordringa å finne bruer mellom dei kyrkjer som var og høyrer til i Sveits frå gamalt og dei nye som innflyttarar eller berre besøkande bruker. Dette er eit teikn på den nye kyrkjegeografien i Europa. Sjølv om det ikkje er den første oppgåve til presten og andre i Sjømannskyrkja – Den norske kyrkja i utlandet, er det like fullt viktig å vise nokre teikn på at Den norske kyrkja er ein del av den globale, mangfaldige og likevel eine Jesu Kristi kyrkje på jord. Om ein er i Noreg eller i Sveits, eller kvar ein er.

Eg var spesielt glad for å sjå at arbeidet går vidare og fekk nytt rom og dermed arbeidsreidskap då eg flytta tilbake til Noreg. Når det også var gode initiativ i innhaldet i arbeidet, og ikkje minst også for barn og unge, reiste eg med ein stor takk og forventning til at andre som kjem til Genève og Sveits vil bli velsigna av det som skjer. Lukke til!

Petter Skants, Utesekretær i Den norske Sjømannsmisjon/ Norsk kirke i utlandet i 1995

En drøm blir virkelighet

Jeg husker godt innsettelsesgudstjenesten til Sven og Susan 10. september 1995. Den dagen var det på mange måter en drøm som ble virkelighet. Jeg startet i det som den gang het Utesekretariatet sommeren 1990 og noe av det første jeg var med på var en tur som studentpresten i Europa tok meg med på til Genève. Hensikten var klar, han ville vise meg at det i Genève og resten av Sveits var bruk for en prest på heltid. Frem til da var betjeningen skjedd ved at studentpresten kom innom noen ganger i året. Det var åpenbart at det ikke var bra nok.

I januar 1991 var jeg igjen på tur med studentpresten. 18. januar kom vi til Genève på nytt og det ble en spesiell opplevelse. For dagen før døde Kong Olav. Og det gjorde stort inntrykk også på norske i Sveits. Generalsekretær i Det Lutherske Verdensforbund Gunnar Stålsett var med og tok initiativ til en minnegudstjeneste som ble holdt på Kirkenes Verdensråds hus. Minnegudstjenesten fikk en bred tilslutning, ikke minst fra det norske miljøet. Det kom folk tilreisende fra hele Sveits og både ambassaden i Bern og delegasjonen i Genève var representert. Minnegudstjenesten ble dermed også en illustrasjon på behovet for en norsk prest for de norske i de internasjonale organisasjonene, for aupairer og studenter; store grupper som passet godt inn i Sjømannskirkens formålsparagraf. I alle fall hvis Sveits og Nord-Italia ble sett under ett. Genève som utgangspunkt for en prest passet absolutt inn i det vi på den tiden omtalte som Sjømannskirkens «ferskvannsavdeling».

Men dessverre var tidspunktet så dårlig som overhode mulig. I 1991-92 gikk Sjømannskirken på en økonomisk mine. Organisasjonen var i overgangen mellom en sjømannsmisjon for en flåte under sterk endring og utflagging og mellom det som i formålsparagrafen blir kalt «andre nordmenn i utlandet». Dette fikk betydning for organisasjonens økonomi. Flere sjømannskirker ble lagt ned og 15 medarbeidere ble sagt opp, i tillegg til at endel sluttet ved naturlig avgang. Å starte opp nye steder var derfor ikke aktuelt.

Det ble noen år med smalhans. I Genève fikk vi til gode, midlertidige løsninger med Cecilie Jørgensen Strømmen og Solveig Perret-Almelid. Men drømmen om en fast prest og en prestegård, slik vi på den tiden hadde i Brussel og Paris, var høyst levende.

Sentralt ble det jobbet hardt. Både med å stabilisere organisasjonen og for å finne måter å øke inntektene på. Arbeidet lyktes og når vi kom til budsjettet for 1995 turte vi å legge inn en forsiktig utgiftsøkning og utvidelse av det operative arbeidet. Og det var enighet mellom ledelsen og hovedstyret om at det var «ferskvannsavdelingen» som burde prioriteres: Genève og Berlin.

Men det skal ikke være enkelt. 17. januar 1995 kvart på seks om morgenen går det et kraftig jordskjelv i Kobe i Japan. Sjømannskirken som var nybygd i 1988 klarer seg, men er svært skadet. Og alle skjønner at dette blir dyrt og det er penger organisasjonen selvfølgelig ikke har budsjettert med og egentlig ikke har. Må løsningen bli å droppe de planlagte etableringene i Genève og Berlin for å ha penger til å reparere kirken?

Etter noen spennende uker ser vi at det heldigvis er så mange som vil støtte opp om gjenoppbyggingen av Sjømannskirken i Kobe at vi kan holde fast ved at vi kan få på plass fast prestetjeneste i Genève og Berlin. Endelig kunne drømmen som norske i Sveits og organisasjonen hadde felles bli virkelighet.

Dette er nå 25 år siden, og årene har vist at det var en riktig satsning av Sjømannskirken. Tiden vil vise hvordan de neste 25 blir. Det er ingen tvil om at nordmenn i utlandet har fått betydelig mer utelandskompetanse og at digitaliseringen av verden gjør at vi kommuniserer på andre måter enn før. Og at dette framover vil få enda større betydning for hvordan Sjømannskirken må arbeide og treffe mennesker. Men det er vanskelig å tenke seg at Genève ikke også fremover vil være et godt utgangspunkt for regionen.

Jeg ønsker dere et flott jubileum!

Cecilie Jørgensen Strømmen - oppstart av norsk kirke i Genève

Denne beretningen blir nok både kort og derfor mangelfull, men er et forsøk på å trekke noen linjer tilbake, for min del et halvt liv siden! Etter kong Olavs død i januar 1991 ble det naturlig å arrangere en minnegudstjeneste for nordmenn i og rundt Genève. Denne fant sted på det økumeniske senteret. På den tiden var det to norske prester i LVF, generalsekretær Gunnar Stålsett og Siv Limstrand. Det var en stor flokk som møtte frem, og dette tydeliggjorde ønsket om en norsk kirke.

Det norske miljø i Genève er primært bygget rundt internasjonale organisasjoner som FN og CERN. Vår lille familie kom fra Tel Aviv August 1991. Min mann var da ansatt ved den norske delegasjonen og jeg så etter jobb. Utfordringen med å starte kirke havnet i mitt fang. Det begynte med regelmessige norske gudstjenester – men disse må ha et nettverk rundt seg! Jeg var på ingen måte alene, mange støttet og bidro. Derfor gav arbeidet et inntrykk av å vandre i ferdiglagte gjerninger. Særlig var samarbeidet med han som ble formann i menighetsrådet etter hvert, Tor Rose Walderhaug, viktig. Mye skjedde i starten på vårt kjøkkenbord, både praktiske ting og tenkning eller hjemme hos Tor og Siv.

Konstituering av menighetsråd

Menighetsrådet ble konstituert 17.10.1991. Gudstjenestene ble holdt i Chapelle St. Léger i gamlebyen hvor danskene hadde feiret gudstjeneste over tid. Vi var sammen med dem og holdt gudstjeneste annenhver gang – rundt 10 gudstjenester i året.

Hvordan bygger man kirke? Hvordan få folk til å føle seg hjemme? Alt ble gjort ut fra de behov en så. F.eks. var det etter hvert mange barnefamilier, så da var det naturlig med en barnegruppe. Aupair-arbeid var over år drevet av ekteparet Elllefsplass, menigheten fortsatte dette og hadde bl.a. kor. Til kirkekaffe kom ulike bidragsytere med kaker, det ga mange en følelse av medarbeiderskap.

Bibelgruppe ble også dannet. Og fort så vi behovet for julebasar eller “Julestue”, både som et sted å møtes, få tak i norske varer - for eksempel røkelaks - og som et sted å få inntekt. Den første var sammen med danskene i 1992 i Le Lignon. Vi holdt til noen år der. En gang i uken var det arbeidsmøte på formiddagen rundt hos forskjellige damer i menigheten. Mange deltok og gjorde en kjempejobb! Og kreativiteten ble utfordret: baking, sylting, sying og strikking etc. det første året var overskuddet 3,600 SFR og neste år 5000 SFR, nok til å drifte kirken det neste året. Og kom mellom 500 og 600 innom.

Så kom ideen om å ha foredrag om de ulike organisasjonene som finnes i Genève - ved en av dem som jobbet der. Disse var vi så heldige å få holde på den norske delegasjonen. Det var jo ikke noe fast norsk møtested, man møttes i hjemmene el til gudstjeneste.

Alt var det behov for i starten f.eks. salmebøker! Det kom bidrag fra flere kanter. Og så var det 17.mai da! For mange var det uvant med gudstjeneste i forbindelse med feiringen. Men det ble både gudstjeneste, tog, is, brus og pølser og leker.

Etter hvert ble det også en bokklubb.

Faste gudstjenester i Basel og Zurich kom også inn på planen.

Alle vil sette preg på arbeidet ut fra hvem de er og hva de har med seg. Det er viktig og gir plass for flest mulig. Og det er naturlig at aktiviteter endrer seg.

Oppstarten opplevdes som en nesten organisk utvikling dvs noe som kom av seg selv.

Personlig var det stort at vi 10/5.92 fylte opp kapellet i Centre Oecumenique til ordinasjonsgudstjeneste. Biskop Lønning kom fra Bergen. Det var mange andre tilreisende også. Og 12 forbedere som bla representerte flere kirker. Det var den første Ordinasjonen i Kapellet og ifølge Lønning den første ordinasjon til norsk prestetjeneste som skjedde utenfor Norge- m.a.o. historisk.

Skal jeg summerer opp den første tiden i Genève, så er det takknemlighet som sitter igjen, tilliten fra menigheten og alt folk bidro med - og at vi faktisk ble velsignet.

Tiden etter Sveits

På grunn av vårt omflakkende liv har oppgavene vært mange og forskjellige: jeg vært innom kirkene i New York og Miami. Mens vi bodde i Washington DC, var den episkopale katedralen et fast arbeids-sted ved siden av Forsvaret og jeg er også godkjent som prest i den anglikanske kirken For tiden er jeg sjømannsprest i London.

Sjømannskirken sett fra frivillighetens side, ved kirkerådsleder Karin Steff-Pedersen

Karin Steff-Pedersen, kirkerådsleder 

Karin har vært mangeårig frivillig medarbeider i sjømannskirken. Tidligere leder av Kirkekomiteen i Genève. Nå leder av Kirkerådet i Sveits:

Skiltet med teksten «Eglise Norvégienne en Suisse» har hengt på ytterdøren til sjømannskirkenslokaler i Rue de la Servette i Geneve i et kvart århundre.  I jubileumsåret 2020 henger nå skiltet på ytterdøren til kirkens helt nye lokaler i Esplanade des Récréations i bydelen Meyrin.  25 år er en langtid og - som skiltet - har nordmenn på gjennomreise og på kortere opphold i Sveits samt fastboende vært så heldige å få være med på denne reisen. 

Vi har sett 6 prestepar og 2 vikarprester komme og gå og i fjor høst ønsket vi velkommen vårt syvende prestepar, Lene og Henning Vik.  Det er alltid knyttet spenning til hver gang et nytt prestepar kommer til Sveits. Er de like flinke og like hyggelige som de forrige? Passer de inn? Er de unge, gamle,har de små barn? Mange av oss nordmenn i Sveits føler et sterkt eierskap til stasjonen vår og ser nok med kritiske øyne på de «nye». 

I ettertid har jeg tenkt at kanskje det ikke er så lett heller å komme «ny», men så ordner det seg, og gjennom alle disse 25 årene har det alltid vaert et godt samarbeid basert på gjensidig respekt mellom prestepar og nordmenn i Sveits. Sammen har vi dratt lasset. 

I starten var det ofte kommentarer til at det var sjømannskirke i Sveits; Hvor var alle sjømennene?   Jo da, én pensjonert sjømann kom regelmessig i forbindelse med pensjonsutbetalingen sin. Slike kommentarene har blitt borte med tiden; Sjømannskirken i Sveits har så mange ben å stå på. Den ønsker å være en kirkelig, sosial og kulturell møteplass for alle nordmenn i Sveits og Nord-Italia, og være en tjenende kirke. 

Det er søndag morgen og jeg sitter ved skrivepulten min og blar i gamle, litt slitte mapper med«Norsk kirke i Sveits» skrevet på ryggen av mappene.  Siden 2004 har jeg vært så heldig og også få oppleve sjømannskirken fra innsiden, og det er ikke mangel på lesestoff i mappene mine. 

Her finnes endeløst med referater fra kirkekomité- og kirkerådsmøter, regnskap og årsmeldinger for Genève og Sveits.  I  Årsmeldingen for 2004 kan vi blant annet lese ; «Vi trives med ha gudstjenester på det Økumeniske senteret, selv om det er så kaldt at vi til visse tider nesten fryser fast.  Sven Oppegaard arbeider med å få orden på dette».  Referenten skrev nok dette med et smil om munnen.Videre kan vi lese at «Vi får besøk av biskop Rosemarie Köhn og prostene i Hamar bispedømme.  Det vil bli arrangert gudstjeneste i det Økumeniske senteret samt festmiddag».  

Jeg finner gamle handlelister for mat fra Aligro til 17. mai-feiringen og julebasarene i Zurich ogGeneve, samt bestillingslister for nisser fra Julehuset i Drøbak. Men etter 25 år med invasjon av nisser fra Drøbak er det sveitsiske markedet nå fullstendig mettet. 

Jeg finner også oppskrifter på kransekaker, berlinerkranser, vafler og medisterkaker, og tenker på hvor mange medisterkaker jeg har vært med på å lage til julebasaren i årenes løp. For en del år tilbake syklet prest Anne Bolstad fra et større kjøpesenter ved flyplassen i Geneve med 15 kg svinekjøtt hengende på styret da det var salg på svinekjøtt.  Lapskaus sto på varmmat-menyen det året. 

Jeg blar gjennom økonomiske oversikter, strategiplaner, beredskapshåndtering og lister over frivillige. Selv om stasjonen vår i Sveits er «liten», så har innsatsen disse 25 årene fra de frivillige værtstor! Innsatsen har vært avgjørende for driften av stasjonen og man kan aldri takke nok alle de gode medhjelperne som i tykt og tynt har stilt opp. 

Mellom linjene i alle papirene mine finner jeg et myldrende liv av energi, omsorg, dugnadsånd, fellesskap, men også plass for den enkelte, brobygging, samarbeid og evnen til å tilpasse seg tiden ogsamtidig se fremover.   

Det blir godt og det blir spennende å få være med på sjømannskirken i Sveits sin reise videre inn i de neste 25 årene. 

Frivillige står på kjøkkenet under julemarkedet 
Kirkerådsmøte i Bern 
Tovekurs på det gamle leseværelset 

Lene Moen Vik og Henning Vik (2019-dd)

Vi er nykommerne, som i skrivende stund ennå ikke har vært i landet i et år. Dette første året har vi fulgt malen fra våre forgjengere, Lena Rebekka og Ole Jakob, dvs. laget en fast turnus på gudstjenester og småbarnstreff, taco-middager for unge voksne og søndagsskole. Dessuten har vidrevet konfirmantarbeid, vært med i Norsk Kor i Genève, forberedt julemarkedene i Genève og Zürich og forberedt flyttingen av vårt Sjømannskirke-lokale fra Rue de la Servette til Esplanade desRécréations. Heldigvis rakk vi å gjennomføre åpningen av vårt nye lokale 8. mars, og vi kom halvveis ut i vår åpningsuke, før vi 12. mars måtte stenge driften pga Korona-epidemien. Da vi skjønte at det ikke kunne bli noen vanlig 17. mai feiring i år, inviterte vi det norske miljøet til en digital 17. mai feiring, og dette med «digitale hilsener» fra sjømannskirken i Sveits er nok noe som vil prege vår periode som utsendte medarbeidere mer enn tidligere perioder. 

Nå som vi skjønner at det vil ta lengre tid å bekjempe Covid-19 enn vi først hadde trodd, leter vi etter en klok strategi mht. satsingen både lokalt i Genève-regionen: «Er det et arbeidsfelt som det nå bør satses særlig på?», og mer nasjonalt, i forhold til andre deler av Sveits og Nord-Italia: «Hvordan best mulig være kirke for nordmenn som bor langt unna Genève?» Slike spørsmål er viktige når man jobber i Sjømannskirken. Vi trives veldig godt med å ha havnet akkurat her, og vi ser fram til videre samarbeid! Sammen gir vi mennesker mot til tro, håp og engasjement. 

Gud velsigne arbeidet videre!

Matservering på julemarkedet, Gina Bjørgo, Helle Denstali Desmueles og Berit Pedersen sørger for kjøttkaker til folket. 
Gudstjeneste i Martin Luther-kirche i Zürich med utdeling av 4-års bok og 6-års bok 
Kunstverksted for å lage utsmykning og alterbilde til nytt lokale. Mer enn 30 personer fra 4-70 år deltok 
Åpningsfest i nytt lokale 8.mars 2020 
Småbarnstreff i nytt lokale 
Nytt sjømannskirkelokale i Meyrin 

Lena Rebekka og Ole Jakob Risnes (2015-2019)

Lena Rebekka, Lilja, Ole Jakob og Sivert 

Vi brukte nok et år på å finne ut hvilke arbeidsfelt vi skulle prioritere. På en liten stasjon som Genève/Sveits kunne vi ikke gå direkte inn i et arbeid som allerede var etablert, siden arbeidsmetodene og prioritetene avhenger av utsendte som er der til enhver tid. Dette så vi både som en styrke og en utfordring. En styrke fordi vi hadde helt frie tøyler til å forme dette helt selv med unntak av faste gudstjenester og noen andre aktiviteter påleseværelseti Rue de la Servette. En utfordring fordi nettverket vårt var lite og usikkerheten stor på om vi var på rett spor. Også er det slik at forutsetningene og familiesituasjon setter noen rammer, men også mange muligheter. Vi stilte oss spørsmålet: Hva skal vi gjøre her og hva skal vi være? Etter hvert vokste det frem et behov både fra oss og andre familier rundt oss at vi som familie trenger et felleskap. Der både unge kan samles og familier kan møtes. Så hvis vi skal trekke frem et arbeidsfelt som vi prioriterte, er det helt klart å skape, opprettholde og legge til rette for felleskap mellom unge voksne og mellom barnefamilier. 

Utegudstjeneste i La Givrine 

Høydepunkt

Et av mange høydepunkt var fjellturen vi hadde til Lac Blanc i Chamonix. Da dukket det opp over 40 personer i alle aldre og fra minst 5 nasjoner. Vi hadde en strålende dag med solskinn og bading på 2 300 meters høyde.

Fjelltur til Lac Blanc 

Lokal medarbeider

Siden oppstarten i 1995 har det kun vært utsendte medarbeidere til Sjømannskirken i Sveits, i tillegg til de mange frivillige rundt omkring. I løpet av vår tid i Sveits skjedde det en del endringer som gjorde at arbeidsmengden økte og at det samtidig ble et økende behov for å forstå regler og byråkrati i landet. Dermed ble behovet for mer arbeidskraft større, og på nyåret2019bleYvonneThuvansatt i 20 % stillingsom kontormedarbeider.

Lokal medarbeider, Yvonne Thuv 

Nye lokaler

Begrensningene som fulgte med leseværelset Rue de la Servette «tvang» oss mer ut for å oppsøke mennesker andre steder. Det resulterte for vår del engasjement i ulike turgrupper, treningsgrupper, familieleirer og et sterkere nærvær i andre norske miljøer i området. Samtidig erfarte vi at mange ønsketet bedre samlingsstedDermed startet kirkekomiteen og de ansatte en prosess med åfinne nye lokaler i 2018. Vi sonderte terrenget og Yvonne var på mange visninger på litt større hus som kunne fungere både som bolig for et prestepar og kirke for et norsk miljø. 

Samtidig som vi startet vår prosess hadde den svenske skolen i Genève flyttet til et helt nytt boligområde, kalt “Les Vergers Ecoquartier”, med butikklokaler på bakkeplan og leiligheter oppover i etasjene. Og det var også her vi fant vår plass, med kirke i første etasje og prestebolig rett over. En villakirke i blokk med mye grøntareal utenfor. Et perfekt sted å ha en sjømannskirke!

Søndagsskole med Therese Pankratov 

Etter Sveits

2019 flyttet vi til Trondheim der Lena Rebekka begynte som studentprest på NTNU og Ole Jakob fortsatte i Sjømannskirken, men nå som medarbeider i Norgesarbeidet som jobber med å spre informasjon og skape engasjement for Sjømannskirken i Norge

Tone Lise og Øyvind Heggland (2011-2014)

Me rekk diverre ikkje å skriva ei utfyllande helsing, men desse bileta illustrera nokre høgdepunkt i vår teneste. 

Me prioriterte ein diakonal profil på vår teneste, og høgdepunkta var møte med enkeltmenneske, iheime-og sjukebesøk i Sveits og Nord-Italia, dåpsforeldre og brudepar, i tillegg til gudstenestefeiringaog kyrkjelege handlinga. Så var det jo stor stas med julemarknad med laksesalg og feiring av 17.mai! 

Besøk hos Aase Johnsen 
Bryllup i Piemonte, Italia 

Etter tiden i Sveits

Etter me avslutta vår teneste i Sveits i oktober 2014, har Øyvind arbeidd som familieterapeut ved Kirkens familievernkontor i Haugesund, og sidan 2017 ved Familievernkontoret på Stord, der me bur. Tone Lise arbeider som sjukepleiar i eldreomsorga.  

Me er også heldige og er blitt besteforeldre, og gler oss over to skjønne treåringar, Sverre i Bergen og Victoria i Trondheim. 

Konfirmasjon på Chateu de Bossey 

Johanne og Aleksander Garmann Gullaksen (2008-2011)

Johanne og Aleksander Garmann Gullaksen ved innsettelsen i 2008 

Vi husker tilbake på tiden i Genève som full av inntrykk og læring, gode opplevelser og nye vennskap. Det var en varm sommerkveld i 2008 vi kom flyttende til Genève, og ble godt tatt imot av Karin Steff-Pedersen. Hun hadde til og med handlet inn og gjort klar en startpakke til oss på leseværelset. Den varme mottakelsen sto litt i kontrast til møtet med Sveitsisk byråkrati, med forsinket behandling av oppholdstillatelse og diskusjoner med utleier (på fransk, selvsagt) om videreføring av leiekontrakten på presteboligen i Grand-Saconnex. Men etter mye fram og tilbake fikk vi til slutt overta leiligheten i Chemin des Fins. 

Vi feiret gudstjenestene i Genève i kapellet på det økumeniske senteret. Iblant med god støtte fra koret, og etter hvert kom også søndagsskolen til, med Johanne som hovedansvarlig. Søndagskolen gav et hyggelig treffpunkt med mange av barna og familiene fra barnegruppa som ellers også møttes regelmessig. På denne tiden var det også gudstjenester i Bern noen ganger i året, i tillegg til St.Sulpice og Zürich.

I tillegg til barnegruppa, gudstjenester, søndagsskolen og det oppsøkende arbeidet rundt om i Sveits og Nord-Italia kom det etter hvert til et annet viktig treffpunkt: Åpent hus på Leseværelset i Rue de Servette. Omtrent en gang i måneden åpnet dørene på kveldstid, til duften av vafler og kaffe, og en profilert foredragsholder som innledet om et aktuelt tema. Det ble mange spennende samtaler med en alltid svært kvalifisert forsamling. 

Aleksander husker også godt sitt første møtet med Jens og lakseimporten, en sen høstkveld på fraktterminalen på Cointrin. Storøyd fikk en fersk sjømannsprest laste kasse på kasse med fisk over i Melvin Ellefsplass sin etter hvert fullstappede bobil. Og for en fest det ble da vi fikk smake på varene! Det første møtet med resten av julebasaren gjorde også inntrykk. Det var stort å se hvor mange som var engasjert i arbeidet! Det var også en glede å få være med på den lutherske basaren i Zürich, og en knust tranflaske bak i bilen på vei hjem igjen til Genève sørget for å holde minnet varmt, nesten helt til neste års basar!

Vi har mange minner fra utallig møter og aktiviteter, som frokosttreff på Bains des Pâquis, kveldsbønn på leseværelset, og besøk til nordmenn i ulike livssituasjoner omkring i regionen. To år var vi så heldige å få reise på en stemningsfull advents-turne. Med støtte fra ambassaden og hjelp fra gode musiker-venner kunne sjømannskirken invitere til adventssamlinger i Bern, St.Sulpice, Zürich og Genève i løpet av en langhelg.

Iblant må sjømannskirken ty til uortodokse arbeidsmetoder for å være en livsnær og oppsøkende kirke for nordmenn der de er. Foran stortingsvalget i 2009 la vi hodene i bløt: Kunne vi invitere til et arrangement i forbindelse med valget? Leseværelset ble for lite, det samme med presteboligen. Og vi burde kunne følge tv-sendingene om valget. Løsningen ble å overta en hel pub en kveld i september, og Sjømannskirken inviterte til valgvake på Club House i Pâquis. På forhånd hadde vi vært med en parabol-installatør på taket av bygningen for å sørge for å ha alt utstyr vi trengte. Vi testet dekoder-kort og signaler. Og da kvelden kom runget NRKs valgsending utover puben, mens det ble servert nystekte vafler fra et bord midt i lokalet. Innimellom, på den lille scenen foran storskjermen, kommenterte Tomm Kristiansen utviklingen i valgresultatene. Tomm bodde en periode i Genève, og var blant annet kirkerådsleder. Arrangementet førte til mange gode møter med og mellom nordmenn i Genève, og mange nye kontakter for presteparet.

Jens Vigen, laksegeneralen i Genève 

Tiden etter Sveits

Etter tiden i Sveits flyttet vi tilbake til Oslo, og inn i leilighet på Briskeby. Aleksander var kapellan i Holmen menighet i Asker, mens Johanne var rådgiver i Presteforeningen. I 2012 ble Vilhelm født, og like etterpå flyttet vi til Voksenlia i Oslo, der vi har slått oss ned. I 2017 ble Morten født. Johanne jobber deltid på et advokatkontor, og Aleksander i Kirkerådet. Det er for tiden et ganske hektisk småbarnsliv, og det hender det går noen takknemlige tanker til en annen tilværelse som prestepar i Genève. Takk for en spennende og lærerik tid!  

Anne Anker Bolstad og Oddgeir Bolstad (2002-2008)

Det er med stor glede vi ser tilbake på årene i Sveits.  Det var år som betydde mye for oss og våre barn, Astrid, Maria og Magnus, og som gav oss minner for livet. Vi var i sveits i 6 år og kjenner på en stor takknemlighet over å ha delt liv og livshistorier sammen med alle dere som vi på ulikt vis lærte å kjenne.

Vi kom til Sveits og Genève etter å ha vært sjømannsprester i Liverpool i seks år og overgangen var stor, fra å gå på skipsbesøk i en av de store havnebyene og kjenne havbrisen og å følge tidevannets skiftende rytme, til et land uten kyst, men med tusenvis av små og store fjelltopper.

Vi trivdes i Sveits med alle varierte oppgaver og utfordringer som vi fikk gå inn i. Hva valgte vi å prioritere? Jo, oppsøkende arbeid, dvs. å besøke nordmenn der hvor de bodde og arbeidet i ulike sammenheng rundt om i Sveits. Dette gav gode møtepunkter og rom for fine samtaler. Vi prioriterte også gudstjenestene og hadde fast gudstjenestetilbud over hele landet; Genève, Zurich, Basel og Lausanne, samt i Milano/ Italia.

Et annet satsningsområde var barnegruppa. Hver onsdag møttes vi i parker, ute i naturen eller på leseværelset i Genève til lek, sangstund og sosialt samvær. Om vinteren reiste vi alltid en søndag opp på fjellet La Givrine hvor barnegruppa bygde alter til gudstjenesten og etterpå var det kirkens ski- og akedag.

Et tredje og viktig satsningsområde var den årlige julebasaren, her deltok svært mange med enorm dugnadsinnsats. Det var mye arbeid men samtidig svært givende.

Påskemåltid på leseværelset 

Noen høydepunkt

I flere år drev vi Norskeklubben med rundt 20 til 25 barn og høydepunktet var den årlige turen til Jaun Pass, hvor vi lå i telt, gikk på fjelltur og på kvelden var det sang, leirbål og grilling.

Et annet høydepunkt var St.Hans-feiringen i ambassadørboligen i Bern. Det ble en utrolig flott fest med folkedans, sommersanger, tryllekunster og stort lotteri.

Pilegrimsvandringen langs Jakobsveien fra Rapperswil til klosteret i Einsiedeln er også et godt minne vi binger med oss.

Tur til Jaun Pass 
Ake- og skidag La Givrine 2004 

Hvor er vi i dag?

Anne har siden vi kom hjem til Norge jobbet som studentprest ved Høgskolen i Innlandet og på NTNU i Gjøvik. Med fra Sveits tok hun interessen for labyrinter og har siden fasilitert mange meditative labyrintvandringer og labyrintretreater for studenter og andre interesserte. Oddgeir jobber som Sokneprest i Nordre Ål kirke på Lillehammer og har siden vi kom til Norge utdannet seg som arbeidsveileder.

Ingeborg Matre og Sindre Løvik (1997-2002)

Sindre og jeg kom til Genève i august 1997. Vi overtok etter Susan og Sven Oppegaard, og planen var å være i Sveits det siste av de tre årene med «prøvedrift». Det ble til 5 gode år for oss, og avgjørelse i Sjømannsmisjonens hovedstyre om fast drift videre i Genève og Sveits. 

Vi hadde tilsammen 1 ½ stilling, jeg som norsk prest/sjømannsprest, og Sindre som hovedansvarlig for økonomi og administrasjon. Forøvrig var vi oftest sammen på aktiviteter og reiser. Etter et drøyt år ble vi foreldre til Ragnhild Maria, og også hun fikk ta del i alt det vi foretok oss.

Da vi kom til Genève, hadde vi erfaring fra Sjømannskirken i København og fra studentpresttjeneste i Europa. Sveits var imidlertid nytt for oss, men Sven og Susan hadde lagt et veldig godt grunnlag, og de var også svært behjelpelige videre! I oppstartsfasen var også kirkerådet gode støttespillere, ikke minst Anne Lise Ellefsplass som hjalp oss mye på det nye Leseværelset.

Leseværelset i Rue de la Servette lå strategisk til, nær jernbanestasjonen og bussholdeplasser. Her hadde vi vårt kontor, biblioteket – med aviser som vi fikk «arve», vi hadde en liten butikkmed bl.a. norsk sjokolade, fiskeboller, brunost og Vestlandslefser, og vi hadde tjenlige møtelokaler. Her videreførte vi au pair-treffene, foredragsserien«Mitt arbeid i Genève», og barnegruppen. Etter få år erfarte vi at det ikke lenger kom så mange aupairer til Sveits, så dette arbeidet avsluttet vi. Imidlertid så vi at det i mange unge familier kun var en av de voksne som var i jobb, mens den andre gjerne var hjemme med ansvar for barn. Vi begynte derfor med et ukentlige «mor og barn-treff», hvor også fedre selvsagt var velkomne! Korøvelser og julemesseforberedelser foregikk også for en stor del på Leseværelset. Vi hadde ikke faste åpningstider, men tok med glede imot gjester – og hadde raskt kaffe og vafler klar!

Omtrent en søndag ettermiddag i måneden feiret vi norsk gudstjeneste i Genève, og som regel lånte vi den anglikanske Holy Trinity Church i sentrum. Kirkekaffen hadde vi oppe på Leseværelset, i våre egne lokaler. Vi fortsatte også å reise rundt for å treffe nordmenn andre steder i landet og hadde faste gudstjenester i både Bern, Basel, Zürich og Lausanne, samt noe aktivitet i Lugano og Milano. Ofte var vi der en hel helg, og lokale kirkekontakter/komitéer la til rette og tok godt imot oss. 

Av kirkelige handlinger var det ikke så mange, men vi hadde både dåp, kirkelig velsignelse avborgerlig inngått ekteskap og enkelte begravelseshandlinger. Konfirmantundervisning hadde vi også. Noe undervisning foregikk på Leseværelset og noe hjemme hos oss, men ellers hadde vi kontakt med konfirmantene på reisene våre, eller på mail. Vi hadde også et godt samarbeid med Bård og Anne Marie på Sjømannskirken i Paris, og hadde flere felles konfirmantleirer med dem. De siste årene var vi med de andre «Europa-konfirmantene»på fellesleirer i London.

Vi arrangerte også flere menighetsweekender, både i Zürich-området og i Jura-fjellene.

Den årlige julemessen var alltid en stor og festlig begivenhet. Mange var engasjert i dette arbeidet, og tok del både med forberedelser og gjennomføring. Noen sydde juleduker for salg, noen pyntet kranser og lagde julepynt, noen bakte – og mange bar stoler og bord! Vi prøvde et år med å selge norske kofter, men julepynt, duker, pepperkakehus og kransekaker var nok mer populært. Store kvanta norsk mat ble også importert og tilbudt, og størst suksess var vel den røkte laksen som Jens Vigen hadde hovedansvar for. Vi flyttet selve messen fra lokalene til den internasjonale skolen i Coppet til store og tjenlige lokaler i Forum Meyrin. 

En av årets store begivenheter var selvsagt også 17.mai-feringen. I Lausanne-området ble feiringen lagt til en søndag, mens det i Genève vanligvis var feiring på selve dagen. Norsk kor i Sveits sto sentralt i feiringen begge steder. I Genève startet vi dagen med å vekke FN-ambassadøren, det var nok ikke alle naboene som satte like stor pris på trompetspill og korsang på morgenkvisten... Ambassadøren tok imidlertid godt imot, og bød på kaffe og ferske croissanteri hagen!

17. mai 1998 utenfor ambassaørens bolig, der bl.a. Gro Harlem Brundtland var tilstede 

Veien videre

For oss gikk veien videre til Sjømannskirken i Rotterdam, her var Sindre havneansvarlig, mens Ingeborg hadde ½ stilling som kapellan. I 2003 ble sønnen vår, Ola Samund født. Vi flyttet tilbake til Norge i 2006, først til Nissedal i Telemark, og videre til Sindre sine hjemtrakter i Volda på Sunnmøre, der Ingeborg nå er prost i Søre Sunnmøre prosti. Ola Samund er elev på musikklinjen på Volda vidaregåande skule, mens Ragnhild Maria akkurat har flyttet til Rotterdam for å studere. Hun har fått seg hybel på Sjømannskirken, så på en måte kan en kanskje si at ringen er sluttet?

Som familie fikk vi fem gode år i Sveits. Vi opplevde varme vennskap og stor velvilje, og har med oss utallige gode minner!

Susan Hill Oppegaard og Sven Oppegaard (1995-1997)

Første par ut er Sven og Susan Oppegaard. Svend døde dessverre i mai i år, men Susan har sendt en hilsen fra en tid som var viktig både for dem og for etableringen av sjømannskirken i Sveits.

Sven og jeg ankom Genève i slutten av august 1995. Vår yngste datter Mari Ann på 17 år var med oss. Sven var norsk prest i Sveits og jeg skulle være ektefellemedarbeider på deltid.

Sjømannsmisjonen ønsket at hovedfokuset i vårt arbeid skulle være nordmenn bosatt på kort sikt i Genève-området og deres familier, spesielt de som arbeidet i de internasjonale organisasjonene. I tillegg kunne vi følge opp nordmenn som var langtidsbosatt i Sveits, både i fransk-, tysk- og italiensktalende Sveits.

Sjømannsmisjonen hadde leid en villa i Genthod til oss, da de ville satse på prestegårdsdrift i første omgang. «Prestegårdsdrift» betydde at de fleste aktivitetene ville foregå i hjemmet vårt.

Sven ble innsatt som norsk prest i Sveits i Commugny kirke 10. september 1995.

Sven satset på å bli kjent med nordmennene som arbeidet i de internasjonale organisasjonene og høre hvordan kirken med dets tilbud kunne være nyttige for disse og for deres familier.

Dessuten besøkte han andre deler av Sveits for å bygge opp et nettverk av norske kontakter. Etter hvert ble det etablert kirkekomiteer i Lausanne og Zurich, og kirkekontakter i Basel og Lugano, med regelmessige gudstjenester og aktiviteter disse stedene.

For å nå ut til nordmenn i Sveits laget vi et blad som ble kalt «Primstaven», som ga en oversikt over kirkens aktiviteter i hele landet. Bladet ble sendt ut flere ganger i året til adressene vi samlet.

Noen av aktivitetene som ble påbegynt av Cecilie Jørgensen Strømmen og Tor Walderhaug fortsatte vi med i prestegården i Genthod, bl.a aupair-treffene og barnegruppen for førskolebarn. Videre inviterte vi ANSA-studentene hjem til oss, det var konfirmantundervisning, jule- og nyttårsfester, og ukentlig øving for det norske koret. I møterommet på Den norske delegasjonen fortsatte foredragsserien, «Mitt arbeid i Genève».

Forberedelsene til julemessen foregikk over mange måneder hvert år. Der var det mange dyktige ildsjeler.

Vi hadde flere helgeleirer de to årene vi var prestefolk. Her er et bilde fra St. Hans-helgen 1996, på Crêt-Bérard ved Puidoux. Der kom det nordmenn fra hele landet, både familier og enslige.

Gudstjenestene ble først holdt enten i St. Léger i gamlebyen, eller i Commugny kirke. Senere ble vi tilbudt søndag ettermiddag i Holy Trinity Church i Genève sentrum. Gudstjenester ble som regel holdt annenhver søndag i Genève-området og en gang i måneden et annet sted i Sveits.

Vi følte etter hvert at aktivitetsnivået ville øke hvis vi hadde et «leseværelse» i sentrum av Genève, der folk lett kunne komme. Et leseværelse ville samtidig bety at presten måtte forlate villaen i Genthod og finne ny bopel mer sentralt i Genève. Sjømannsmisjonen og Sven ble enige om den nye modellen, og Sven satte i gang forhandlinger om lokalene i Rue de la Servette. Der jobbet mange frivillige og fikk lokalene til å fungere som et leseværelse. Det ble et spennende prosjekt. Bl.a. laget Jens Vigen og Yvonne Thuv orden i de mange bøkene som vi hadde samlet inn og laget et bibliotek.

Innsettelse av Sven Oppgaard i Commugny kirke 10.september 1995 
Vindusvask på nytt leseværelse; Anne-Lise Ellefsplass, Merethe Mikkelsen og Susan Oppegaard 

Etableringen av Norsk kor i Genève

Norsk kor i Genève 18. februar -96 i St Léger i Gamlebyen i Genève 

Kanskje var det viktigste som skjedde for Norsk kirke i Sveits mens Sven og jeg var prestefolk der etableringen av Norsk kor i Genève. Historien er noenlunde slik: Sven og jeg hadde håpet å finne sangere som kunne synge under gudstjenestene. I adventstiden 1995 inviterte vi ANSA-studentene hjem til oss i Genthod. Etter foredraget til Marianne Lodgaard om Nobels fredsprisutdelingen, sang vi julesanger. Ganske snart hørte vi noen fine sangstemmer. Så spurte vi om det var noen der som kunne være interessert i å synge i et kor. «Ja!» lød det fra flere. Da ble vi enige om å samles etter nyttår.

Kvelden den 15. februar 1996 var sangere, både unge og mer voksne, samlet hos oss i prestegården. Men -- vi manglet fremdeles dirigent. Vi begynte med pusteøvelser, og håpet at et mirakel skulle inntreffe. Plutselig åpnet Hilde Stein døren og annonserte, «Here is the new conductor of the Norwegian choir, Steve Dunn!” Steve kom inn, nikket god dag, og spurte, “Do you have any sheet music?» «Yes,» svarte jeg, «We have a song called ‘Fagert er landet’, in four parts.” “Good”, sa Steve. “Let’s start.” Etter halvannen time hadde vi sangen i boks. Så spurte Yvonne Sven om når den neste gudstjenesten skulle være. Jo, på førstkommende søndag, dødsdagen for Martin Luther, i St Léger. «Supert,» svarte Yvonne, «Da opptrer vi med ‘Fagert er landet’!!» Som sagt, så gjort!

Siden første opptreden 18. februar 1996, har Norsk kor i Genève, med Steve Dunn som dirigent, vært en grunnpilar i det nordiske fellesskap og kultur i Genève og en uvurderlig støtte til Sjømannskirken i Sveits.

Tiden etter årene i Sjømannskirken

I august 1997 gikk Sven over i stillingen som «Assistant General Secretary for Ecumenical Affairs» i Det lutherske verdensforbund i Genève. Ingeborg Matre og Sindre Løvik ble det nye presteparet i Genève og flyttet inn i den nye presteleiligheten i Chemin des Fins. Selv fortsatte jeg som lokalansatt ved Den norske delegasjon frem til september 2001, da jeg ble lektor i en sveitsisk skole, Ecole Moser.

Vi fortsatte i 9 ½ år til som glade, frivillige medarbeidere i Norsk kirke i Sveits og som sangere, senere støttefolk, for Norsk kor i Genève. Vi elsket livet i Genève, og våre gode, kjære venner der.

I desember 2006 kom vi tilbake til Norge. Sven ble assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd. Han ble pensjonist i oktober 2010. Jeg ble lektor på Kristelig Gymnasium og ble pensjonist i august 2011. Da dro vi til Jerusalem og Palestina og arbeidet begge med Den lutherske kirke i Jordan og Det hellige land.

I 2013 var vi tilbake i Norge. Sven begynte langsomt å bli dårlig, men det tok flere år før en diagnose kom: Parkinsonisme. I mai 2020 gikk Sven ut av tiden, fredfull og skjønn. Han var min beste venn i 59 år.

Del