Møte med thailandsk fengsel

Vikarprest Trond F Johansen sitt første møte med thailandsk fengsel

Jeg registrerer mengden med biler, godt fordelt på alle de fire feltene som fører oss i samme retning. Alle skal vi til noe - eller noen. Vi skal til èn. Det er tidlig ettermiddag. Delvis skya. 35 grader.

Brått svinger vi av. Ingen andre av bilene følger. Snaut åtte minutter senere fanger øynene inn de høye, hvite murene med mengder av rustne, sammenrulla piggtråd-bunter på toppen.

Slitte vokterboliger og mye søppel blir forbikjørt i stillhet, før en vegg, prydet med gullskrift, gjentar det selvfølgelige: Vi har nådd et fengsel. Et stort kongelig portrett oppe på veggens topp smiler ærverdig ned mot oss.

Vi finner parkering ikke langt fra en gammal, sliten lastebil-lignende kjøredoning. Den virker utslitt og forlatt .

– Det er den som frakter fanger, får jeg vite av kollegaen min.

Så – det er her – jeg ser meg rundt - ett eller annet sted her, han sitter? Den norske mannen som ambassaden har hjulpet oss i lengre tid med å få et besøk til. Jeg leter fram ambassadens tillatelses-papir og mitt pass. Vi flytter kropp ut til den stekende, ventende varme.

Innholdet i to bæreposer, fylt opp med bøker fra kirkas bibliotek, noen «Hjem»-magasiner, sjokolader, Komle-middag – og selvsagt: Sjømannskirkas vaffelpakke, blir løfta ut fra baksetet. Tyngden øker svetteproduksjonen betraktelig i det vi beveger oss i retning skiltet: «Entrance»

Med store svetteringer under armene på presteskjorta, bestiges de fem trappetrinna opp mot inngangsdøra. «Welcome» påstås det fra dørmatta jeg går over. Med ett er prestevikar og kollega innafor. Jeg kjenner pulsslaga. Er spent. Veldig spent. Som gammel journalist har jeg gjort litt «research». Jeg mener meg forberedt.

Umiddelbart innafor, i den halvstore ankomsthallen, dras øynene automatisk mot høyre. Tre runde, røde forbudsskilt pryder veggen. De er klistra opp ved inngangen til ei åpen glassdør. Dems budskap er at her er det ulovlig å ha med seg kniv, pistoler eller telefoner. Synet fører handa mi automatisk ned mot lomma. Der får den usikker kontakt med min iPhone. Glassdøra er åpen og «fasilitetene» innover gir meg John Wayne-vibrasjoner - til westernfilmene og celledører i flere varianter. Det er stille. Jeg er tørr i munnen. Jeg registrerer jern, celledører og murpuss over det meste!

En lyd snur meg. Jeg oppdager to. I blå uniformer. De står adskilt fra oss. Innafor. I et større kontorlandskap. Ansiktene ser spørrende på oss. Mitt kikker tilbake og smiler usikkert. Handa mi begynner automatisk å vifte med den innvilga søknaden fra ambassaden. Sekunder etter blir A4-arket og mitt pass gitt tilkomst gjennom en smal, liten sprekk i en tykk plastduk, midtveggs. De får reisefølge av noen stammende ord på dårlig  engelsk fra meg. Noen thai-ord kommer tilbake. Jeg smiler, nikker og håper han tror jeg forsto.

De ankomne papirer og ventehallens nettopp oppmøtte kirkeduo studeres. Det føres en kort samtale der inne. Jeg kjenner saltvann renne både her og der under min lyseblå presteskjorte. Den har for lengst skifta farge til mørkere blå.

Snart er papirene på tilbakevei etter studieoppholdet i kontorlokalet. Det pekes oppover sammen med to ord selv jeg forstår: «Second floor».

Hender heiser opp plastposene vi parkerte på gulvet. Vi får kurs mot trapper hvor et nytt portrett av de kongelige befinner seg – i gullignende ramme. Men selv ikke de har visst noen grunn til å smile her inne, registrerer jeg.

Tre lukka dører med tydelige opplysninger på thai møter oss, da vi etter 16 trappetrinn, i stillhet når «the second floor». Enda godt min kollega blei med, tenker jeg. Thai-kunnskapen hans gjør at han både banker på- og åpner den rette døra.

Blikk skytes umiddelbart spørrende i oss fra de to innafor. Også de i blå uniformer. Utstyrt med batonger og revolvere. Uten ord, men med smil og høflighet leveres ambassade-papiret og pass igjen. Det studeres før en rekke thai ord fyller lokalet. Igjen forstår kollegaen min. Jeg får en dårlig følelse. Noe har gått galt?

• Vi får ikke lov å levere noe av det vi har med, forklarer min kollega meg, før han legger til:
• Du får ikke møte han heller, men de skal linke deg opp på video så får du snakke med han der.
• Hvor lang tid får jeg?
• Vet ikke. Vi ser.

16 trappetrinn etter er vi tilbake i ankomsthallen. Jeg får en telefon i  handa. Den ringer før jeg får satt meg på tilvist plass. Jeg trøkker febrilsk på ukjente knapper – og: Plutselig er han der. Fra innsida – et eller annet sted på området.

Blikk møtes. Han smiler. Ikledd en brun-gul-grå fangedrakt uten snipp, men u-hals. Han sitter på en stol. Et stort, gult nummer, er festa på hans høyre side. I brysthøyde. Bak han og rundt han er det mur, ja, bare det! Vi uttrykker glede over å se hverandre. Jeg får klump i halsen, svelger mens svetten renner, men så «finner vi tonen».

30 minutter fikk vi – drøyt. Vi fordelte minuttene med følelser, stillhet, optimisme, smil, opplysninger, nyheter, kraft - og ønsker. Han deler celle med snaut 50 andre.

Høyrøsta stemmer fanger så ørene mine. Vi skjønner begge at samtalen er over. 30 minutter går fort! De siste ord blir gitt. Så går telefonen i svart.

Sola steker minst like sterkt da vi kommer ut. I handa bærer jeg fortsatt på plastposene. Kanskje er det uprofesjonelt og galt av presten, men jeg greier ikke holde igjen. Den og de bare kommer: Klumpen i halsen - og tårene. 

På tilbaketuren dro triste tanker meg med ett tilbake til dagens startpunkt: Til stabsmøtet på kjærka. Der hadde vi denne morgenen bedt til Gud: «La Sjømannskirka fremme ditt rike ved å være en tjenende kirke i verdens hverdag». I et øyeblikk kjente jeg smilemusklene plutselig strakk på seg. Jeg følte på  stolthet på vegne av teamet vi er i kirka. Jeg følte Gud hadde hørt vår morgenbønn.

Av vikarierende sjømannsprest i Pattaya,

Trond Fr. Johansen