Et varmt vennskap

"Kåre" har funnet et hjem ved Sjømannskirken i Rotterdam.

- Jeg er ikke så ensom lenger. Jeg har fått en venn i Åse. Vi snakker om det som er vanskelig. Men vi ler også mye sammen, forteller "Kåre".

Din gave bidrar til at vi kan være til stede for mennesker som sliter med livene sine.

Gi en gave

En sjelden sykdom har påvirket hele livet til «Kåre» (38). Løsningen ble å etablere seg i Nederland sammen med familien, men etter tragiske tap stod han alene igjen.

– Jeg blir ofte deprimert, det er ikke så mye som skjer i livet mitt, sier Kåre. Da er det fint å få komme hit til sjømannskirken å snakke med deg, sier han og ser bort på Åse som smiler. Åse Skarpengland jobber ved Sjømannskirken i Rotterdam og er glad for at Kåre besøker kirken.

- Her er du alltid velkommen, sier hun og setter ned fatet med vafler og bringebærsyltetøy.

Da han var barn led Kåre av en sjelden blod- og skjelettsykdom.

– Det har vært vanskelig å leve med og har gitt flere komplikasjoner. Jeg ble feildiagnosert flere ganger før jeg endelig fikk riktig medisin. Det forandret livet mitt, forteller han.

Mistet far og mor på et år

Sammen med foreldrene flyttet han til Nederland for 5 år siden. De var klare for et nytt liv sammen, og gledet seg til å etablere seg her etter flere år i Frankrike. Men så ble livet snudd på hodet.

– Far ble diagnostisert med kreft etter at vi hadde vært her noen måneder. I løpet av den første sommeren i Nederland døde han. Den julen tok mor meg med til Sjømannskirken i Rotterdam. Det var mitt første møte med sjømannskirken. Det var mors ide å komme hit. Jeg fikk en god norsk følelse med en gang jeg kom inn døren, forteller han.

Helt alene

– Mor kom seg aldri etter fars bortgang. Hun var alkoholiker og tok livet sitt 9 måneder etter at far døde. Jeg var her alene, og ble sittende igjen i leiligheten, forteller Kåre. Den første julen alene følte han behov for fellesskap og bestemte seg for å videreføre tradisjonen han hadde begynt sammen med moren.

– Jeg dro tilbake til sjømannskirken. Det er så fint å vite at jeg har et sted å dra til i høytidene for å ikke føle meg så alene. Jeg husker spesielt godt nyttårsaften. Åse hadde nettopp begynt her. Jeg var litt rådvill da det ikke gikk noe offentlig transport hjemover.

– Ikke noe problem, sa Åse. Jeg kjører deg hjem. Tenk, slik en rund og gavmild person. Slik begynte vennskapet vårt, forteller Kåre.

17.mai-feiring på sjømannskirken

– Jeg har ingen andre å feire nasjonaldagen med. Her er det alltid plass til meg. Men, det er ikke bare i høytider at behovet for samvær og fellesskap er påtrengende.

– På bursdagen min hadde jeg ingen å feire med. Åse inviterte meg hjem til seg. Hun er veldig inkluderende og gjør alt for at du skal føle deg vel. Åse og Kåre sitter lenge og snakker. Om foreldrene, om hverdagen, om det som er vanskelig.

– Det er vanskelig når man ser frisk ut, men er syk inni seg, sier Kåre til Åse som nikker bekreftende. –Ja, det er det, sier hun.

– Det er terapi for meg å få komme hit og snakke. Kirken er fordomsfri og her er døren alltid åpen. Når jeg føler meg ensom og alene er sjømannskirken et godt sted å komme til. Der er jeg med i et fellesskap og jeg deltar på mange arrangementer.

– Planen for årets 17. mai-feiring er klar. Det blir feiring i sjømannskirken sammen med Åse og alle de andre som kommer hit, sier Kåre og smiler til Åse.

Gi en gave slik at vi kan være til stede for mennesker som sliter med livene sine.

Del