«Den stakkels Seemann»

Vi er i Bergen. Året er 1864, den siste kvelden i august. I en hage i Øvregaten sitter ti menn benket rundt et bord. Blant dem er prester og kjøpmenn, en skoleinspektør og en kaptein – alle invitert av den ivrige og unge presten Johan Storjohann for å diskutere sjømannens åndelige velferd. Der, under trærne i sogneprest Walnums hage, stiftet de organisasjonen som 150 år senere er kjent som Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Selv om denne sammenkomsten regnes som startskuddet for organisasjonens virksomhet, begynte historien ett år tidligere, i Leith – en av Skottlands travleste havnebyer.

Det er mange grunner til hvorfor Sjømannskirken ble stiftet denne onsdagskvelden 31. august 1864. Den norske skipsfarten gjennomgikk akkurat på den tiden en eventyrlig utvikling og sjøfolkene seilte opp som en stor og betydningsfull yrkesgruppe. I tillegg førte sekulariseringen av det norske samfunnslivet til en motreaksjon i de kristne miljøene. En pietistisk vekkelsesbevegelse for over landet og skapte stor interesse for indremisjon og en tiltakende yrkesbevissthet og gruppebetont virksomhet fra kirkelig hold. Men den utløsende faktoren til organisasjonsdannelsen var hovedsakelig initiativet til én mann – nemlig bergenseren Johan Cordt Harmens Storjohann.

Johan Storjohann var fra en velstående kjøpmannsfamilie som hadde innvandret fra Tyskland og drev klesbutikk i Bergen. Som unggutt var Storjohann en lesehest av de sjeldne, og hadde liten interesse for familieforretningen. Da han var 17 år bestemte han seg for at han ville bli prest. Han tok eksamen artium, og reiste til Christiania og deretter til Tyskland for å studere. Han tok norsk teologisk embetseksamen, og fikk i 1860 jobb som bestyrer av Tanks skole i Bergen, en realskole for gutter. Samtidig satte han i gang bibellesninger for arbeiderne i Arne fabrikker.

Allerede på dette tidspunktet var Storjohanns hjerte for evangelisering og indremisjon fremtredende. Han hadde under studietiden latt seg inspirere av en kraftig vekkelsesbevegelse som vokste fram fra universitetet i Christiania, under ledelse av professor Gisle Johnson. Denne indremisjonsbevegelsen la stor vekt på den enkeltes troserfaring, sosial og åndelig nød, oppbyggelse, sjelepleie og diakoni. Disse interessene gjorde at Storjohann tidlig i 1860-årene foretok to reiser til Storbritannia for å studere den menighetsstyrte frikirken i Skottland. Og det var på en av disse reisene, i 1863, at Storjohann kom i nærkontakt med «sjømannen» og fikk ideen som førte til etableringen av Sjømannskirken, eller «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne» som Sjømannskirken het på den tiden.

Men hva var det som gjorde at det at Storjohann kom inn på tanken om at det var behov for en egen misjonsorganisasjon for skandinaviske sjømenn? Først og fremst hang det sammen med den nordiske – og spesielt den norske – skipsfartens eksplosive utvikling rundt midten av 1800-tallet.

Del