Møtet med den norske sjømannen

Storjohann var interessert i den skotske frikirken og dens historie, og reiste to turer til England og Skottland tidlig i 1860-årene for å studere de kirkelige forholdene der nærmere. Den andre turen gjorde han sammen med sin kone Nanna Holmboe i 1863. De reiste først til Skottland, til Edinburgh og så Glasgow, deretter til England, Liverpool og London.

I det som kom til å bli Sjømannskirkens vugge, Leith, Edinburghs havneby, fikk Storjohann selv se den daglige dragkamp som nordiske sjøfolk stod i – omgitt av farer og fristelser og uten motvekt fra kirkens side. Han bestemte seg da for å gjøre i alle fall noe, og satte i gang søndagsmøter for de nordiske sjøfolkene som lot seg samle. Ved en av disse sammenkomstene kom det en styrmann fra Lillesand, en Jørgen Johansen. Han ble sterkt grepet av prekenen og oppsøkte Storjohann dagen etter i Edinburgh for å få sjelesørgerisk hjelp og veiledning – en samtale som for Storjohann ble en vekker.

Det gikk opp for Storjohann at Den norske kirke hadde en forpliktelse overfor norske sjømenn. Det å ha en dyktig og pålitelig sjømannsstand hadde jo mye å bety rent nasjonal-økonomisk for sjøfartsnasjonen Norge, og han mente at Gudsfrykt var den beste måten å bevare denne på. De sjøfarende nordmennene var jo døpt og konfirmert i Den norske kirken, og hadde slik rett på kirkens tjenester og beskyttelse. Det var også rent medmenneskelig en forpliktelse å arbeide for sjøfolkene som jo på grunn av sitt viktige, men farefulle arbeid ble fratatt både hjem, lokalsamfunn og kirke. Dessuten var Storjohann en utpreget konservativ teolog med sterk tilhørighet til de lutherske statskirker, og ønsket å befeste sjøfolk i Den norske kirkes tro. De var jo utsatt for læremessige villfarelser, omgitt av alle verdens trosretninger. Han ønsket med andre ord å ta opp konkurransen med de konfesjonsløse sjømannsmisjonene og reformerte kirkesamfunn som på den tiden rettet sin misjonsvirksomhet også mot nordiske sjømenn.

Storjohann dro fra Leith med sin nye hjertesak. Overbevist om at norske sjøfolk i utenlandske havner trengte egne prester, la han fram saken for den svensk-norske diplomaten i London og presten i den svenske kirke samme sted. På ettervinteren 1864 sendte de ham tilbake til Skottland som forkynner blant skandinaviske sjøfolk. Der avholdt han bibellesninger og besøkte skandinaviske skip i Leith, Grangemouth og Greenock.

Selv måtte han tilbake til Bergen sommeren 1864, til sine arbeidsforpliktelser i Mariakirken. For å sikre at gjerningen blant sjømennene ble fortsatt, organisere han en støttegruppe for saken blant skandinaviske fastboende i Leith. Disse påtok seg å finansiere lønnen til en ny utsendelse for ett år, og Storjohann lovte på sin side å finne en passende kandidat så snart han var hjemme i Norge igjen. På veien til Bergen dro han innom Newcastle – en av de store havnene i England med besøk av tusenvis av skandinaviske sjøfolk i året – og benyttet anledningen til å fremme saken blant skandinavene der, som også stilte seg positive og ønsket å bidra til finansieringen av prestestilling der.

Del