«Paa alle Kanter omgivne af sataniske Fristelser»

Det spredte seg en egen stemning om bord i skuta når den nærmet seg land. Etter uker og måneder til sjøs lengtet mannskapet etter å komme i land. I havn ble sjøvaktene og arbeidsrutinen på havet brutt, og sjøfolkene fikk muligheten til å se litt av verden.

En stor glede i havn var også posten hjemmefra – brev fra koner, kjærester, foreldre og annen familie. For få yrkesgrupper har brevet hatt så mye å si som for sjømennene. I tillegg ble forandringen i kostholdet ønsket velkommen. En fikk tilgang på fersk mat, skikkelig vann, frukt og melk – alt en bare kunne drømme om til sjøs.

De norske skutene lastet og losset under alle himmelstrøk, og tilværelsen i havnen var avhengig av sted og hvilke varer som skulle ut og inn av skipet. På 1800-tallet var det vanlig at mannskapet selv måtte laste og losse – et langvarig arbeid, og ofte et blodig slit, ikke minst i trelast-farten som de norske skipene lenge hadde som spesialitet. Mannskapet bar til de spyttet blod, og når matpausen kom var de så trøtte at de ikke orket å spise, men la seg rett ned for å hvile. Å losse kull var også kjent som et mareritt i slit, svette og kullstøv.

Men livet i havn bød ikke bare på arbeid, for etter lang tid i sjøen var det mye som skulle tas igjen. De fleste hadde store planer om innkjøp og moro, og det manglet ikke på noe å bruke hyreforskuddet til. Straks skuta kom i havn flokket det seg gjerne handelsfolk av alle slag rundt. Og når mannskapet hadde skaffet seg de mest nødvendige sakene, var det gjerne litt igjen til luksus og stas. De kjøpte gaver til de som var hjemme og suvenirer av alle slag, fra levende papegøyer til utstoppede krokodilleunger, skuteportrett, sjømannsnips, eller en tatovering.

Havnekvarterene i de større byene var på 1800-tallet var en konsentrasjon av drikkesteder, pensjonat og bordeller, og var preget av ekstrem fattigdom, kriminalitet og prostitusjon. I mange havnebyer var sjømennene, så snart de kom av skuta, omgitt av et miljø med rusmidler og vold. Det fantes også mer eller mindre organisert kriminalitet rettet mot sjøfolkene. Folk som hadde som levevei å formidle sjøfolk til skipene brukte ofte skitne triks for å få sjøfolkene til å rømme skuta de var mønstret på eller lure pengene av dem.

For enkelte sjøfolk innebar oppholdet i land lite mer enn en tur opp til havnens nærmeste sjømannsbar. Disse stedene så ofte rufsete ut, og prostitusjon og overskjenking hørte hverdagen til. For sjøfolkene var imidlertid dette bare én side av sannheten. Sjømannsbarene bar et avbrekk fra arbeidet om bord, i kjente omgivelser og med likesinnede gjester. Sjappene kunne gi tilknytning og vennskap når en besøkte samme sted gang etter gang. Likevel, det var ikke til å stikke under en stol at de beryktede havnestrøkene hadde sine offer blant norske sjømenn – de druknet i havnen, i dokken, fikk alkoholforgiftning, ble skadet under slagsmål, eller regelrett drept.

Sjømannens utsvevende liv i fjerne havner kom etterhvert til å bli sett som et samfunnsproblem, ofte overdrevet og mystifisert av den kollektive fantasien hjemme og preget av samtidens forestillinger om mannsidealer og seksualmoral. Det vokste etterhvert fram et tvetydig bilde av sjømannen i samfunnet. Norske sjøfolk ble både fremstilt som staute, rettskafne menn og som naive gutter med en forkjærlighet for kvinner og alkohol. Det var omstridt om sjøfolk var uskyldige ofre for de dårlige forholdene, eller om de, ved sin væremåte, selv var en del av problemet. Uansett ble det sett som så viktig at når det kom til sjømennenes velferd ble de åndelige behovene satt foran de materielle.

Del