Skipsfartseventyret

Det norske skipsfartseventyret er fortellingen om hvordan det fattige og tynt befolkede landet Norge i løpet av 1800-tallet ble en global leverandør av frakttjenester og en av verdens aller største sjøfartsnasjoner. Norsk utenriksfart nådde nye høyder i tiårene etter 1850, og norske skip seilte på alle verdenshav og fraktet varer og mennesker mellom utenlandske havner og fremmede land. Med skipsfartsnæringens økende betydning ble sjøfolkene en av Norges største yrkesgrupper, og i norske bygder snakket en hjemmevant om fjerne steder som Callao, Hong Kong og Melbourne. I 1878 ble det registrert hele 60 000 norske sjømenn i handelsflåten, noe som betydde at over fire prosent av befolkningen over 15 år arbeidet innen sjøtransport.

Med hele verden som tumleplass gikk skipene over fra sommerfart til langfart, og sjømannsyrket gikk fra å være et sesongyrke til et helårsyrke. En stadig større del av de norske skipene i utenriksfart kom sjelden eller aldri innom norske havner. Hyrekontraktene var lange. Mannskapet mønstret på til skipet igjen anløp norsk havn, eller til det var gått to år. Sjøfolkene var dermed til sjøs i årevis i strekk før de satte fot på norsk jord, ofte med liten kontakt med de hjemme.

Denne distansen mellom sjømennene og hjemlandet førte til at det oppstod mange myter og forestillinger om sjømannsstanden og det frie sjømannslivet. Tanken på fjerne land og fremmede folkeslag, sydhavsøyer og palmestrender, eventyr og stordåd smeltet sammen til et forlokkende bilde av sjømannsyrket. Skipsfartsnæringen fikk en høy nasjonalistisk symbolverdi i tiårene etter 1850, og sjømennene ble hyllet som helter som seilte hjem landets ære og makt. Men i virkeligheten var sjømannslivet på 1800-tallet sjelden verken romantisk eller heroisk – det var et farlig og spesielt liv, preget av hardt fysisk arbeid, disiplin og isolasjon.

Del