Arbeidet settes i gang

Jobben de første sjømannsprestene ble satt til var ikke alltid like lett, og i begynnelsen stod de ganske alene om gjerningen. Men høyt arbeidspress, få hjelpemidler og tvilsomme lokaler stod ikke i veien for høye ambisjoner om å opprettholde standarden fra kirkene hjemme i Norge. Under gudstjenestene gjorde sjømannspresten selv tjeneste som både forkynner, forsanger, kirketjener og klokker. Ellers brukte sjømannsprestene mye av sin tid på oppsøkende virksomhet på sykehus og om bord i skipene. Det ble mange og lange roturer i havnebassengene, og de klatret om bord i skip til beket på leiderne tok huden av fingrene. Alt for å nå ut til flest mulig sjøfolk.

Allerede i 1865, året etter at Sjømannskirken ble stiftet, sendte organisasjonen ut sine første sjømannsprester. De første sjømannskirkene lå i Storbritannia, Belgia, Frankrike og Nederland – i større havnebyer besøkt av hundrevis av norske skip hvert år. Først ut var Leith, North Shields og Antwerpen i 1865, men ikke lenge etter fulgte etablering i Cardiff i 1866, London i 1868, Le Havre i 1873 og Amsterdam i 1876. I løpet av et drøyt tiår hadde Sjømannskirken dermed etablert seg i noen av de største havnene i Nord-Europa, som på mange måter utgjorde det viktigste området for norsk skipsfart på den tiden. Men det var ikke bare den norske skipsfarten som var bestemmende for hvor de første kirkene ble plassert. Det var i stor grad også avhengig av det lokale engasjementet blant fastboende skandinaver i de ulike havnebyene.

Del