«En uafladelig Jagen fra Studerekammerets Stilhed ud paa Reiser»

Sjømannsprestene jobbet aktivt for å nå ut til flest mulig, og la mye tid og krefter i å reise til nærliggende havner for å komme i kontakt med skandinaviske sjømenn også der. Flere og flere av nabohavnene ble lagt under sjømannskirken som bistasjoner. I Leith tok sjømannspresten opp arbeid i Grangemouth og Glasgow allerede fra begynnelsen av, og litt senere også Greenock. Sjømannspresten i Cardiff dro ukentlig til Swansea og Newport. Det betydde «en uafladelig Jagen fra Studerekammerets Stilhed ud paa Reiser», som i følge sjømannsprestene selv til tider kunne gå ut over kvaliteten på prekenene.

Sjømannskirken ble etterhvert kjent som en god presteskole. I arbeidet ute på sjømannskirkene kom de unge prestene inn under vilkår og forhold som virket utviklende både på «erkjendelses- og hjertelivet». Og de høstet mange slags erfaringer av livet i de store utenlandske havnene som senere kunne utnyttes til velsignelse for menighetene hjemme i Norge. Men for mange av prestene ble arbeidspresset en utfordring. Stressnivå ble for Storjohann i verdenshavnen London etterhvert et problem. Bare skipsbesøkene, med opp til firehundre skandinaviske seilskuter til enhver tid liggende, var overveldende. Det hendte at han halte seg ombord i tjuefem skip om dagen, «saa Beget paa Lederene tog Huden af mine Fingre». I tillegg kom alle sykebesøkene, «hvor man ofte faar gjøre 3 Jernbanerejser, om end ikke Dagsrejser, midt inne i Byen, førend man endelig træt og udmattet naar sit Maal».

Det var fare for at alt dette kunne gli ut i en eneste «travel, stundesløs Forretningsgjerning». For sin egen del risikerte sjømannspresten, foruten fysiske følger, også skade på sitt gudsliv. På det området var Storjohann forut for sin tid, han tok opp faren for utbrenthet blant medarbeidere i Sjømannskirken og foreslo preventive tiltak som permisjonsperioder, økt bemanning ved stasjonene, ansvarsdelegering og pleie av det kristne fellesskap kollegene i mellom gjennom jevnlige prestekonferanser. Den store arbeidsbyrden som alene lå på sjømannsprestens skuldre kom også til syne under gudstjenestene:

«Jeg behøver ikke at paapege, hvilke Vanskeligheder der frembyder sig for Gudstjenestens høitidelighed og Skjønhed, naar Presten, som ogsaa maa være klokker, tillige skal være forsanger. Naar jeg – overeenstemmende med mit Princip, at gjøre min Virksomhed til en stationær Virksomhed “i Udlændigheden” for Hjemmets kirke – søger at gjøre Gudstjenesten saa hjemlig som muligt, altsaa med fuld messe, bliver Tjenesten højt anstreængende. Jeg betænker mig derfor ikke paa snarest muligt at anskaffe Harmonium.»

Første sjømannsprest i Antwerpen, Sigval Skavlan
Bud & Hilsen, nr. 1 & 2/1865

Etter hvert fikk sjømannsprestene forsterkninger. Sjømannskirkene ble blant annet bemannet med assistenter som fikk ansvar for leseværelsene, senere også husmødre, og vaktmestre som hadde ansvar for selve bygningsmassen.

Del