Lokal forankring

Sjømannskirkens opprinnelige formål kom klart fram i organisasjonens første navn – Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne. Arbeidet skulle utføres systematisk og effektivt gjennom faste stasjoner bemannet av norske prester og med norsk kirkelig myndighet. Men hvor skulle en begynne?

Selv om Sjømannskirken allerede i løpet av sitt første år var godt i gang med å samle inn penger til saken, var utsendelsen av de første sjømannsprestene helt avhengig av lokal finansiering. Dermed var det ikke først og fremst antallet skandinaviske sjømenn i havn som ble bestemmende for hvor de første sjømannskirkene ble opprettet, men at det fantes et skandinavisk miljø som var villig til å engasjere seg i saken.

Sjømannskirkens grunnlegger, presten Johan Storjohann, hadde allerede før organisasjonen ble stiftet sikret bidrag til lønn fra lokale komiteer til sjømannsprest i Leith, havnebyen til Edinburgh i Skottland, og i Newcastle i Nord-England. Disse to havnene ble dermed det naturlige førstevalg for foreningen.

Samtidig videresendte Det norske misjonsselskap en henvendelse fra den evangeliske foreningen i Antwerpen. De oppfordret inntrengende til å sende en misjonær dit «for at forkynde Guds Ord for de 8000 skandinaviske Sømænd, som aarlig besøge denne Havn, hvor de i Regelen opholde sig 4 Uger og ere udsatte for mange og svære Fristelser». De lovet all mulig bistand til en slik utsending, og dermed ble Antwerpen vedtatt som Sjømannskirkens tredje utpost.

Sjømannskirken ønsket også gjerne å etablere seg i London i 1865, som var for skipsfartens hovedstad å regne. Der var det flere norske sjøfolk innom i løpet av et år enn i noen annen havneby. Men i London klarte ikke organisasjonen å skaffe til veie lokal finansiell støtte blant de fastboende. Først tre år senere lyktes en med å skape lokalt engasjement for saken og sende ut en sjømannsprest til den britiske millionbyen. Det ble ikke hvem som helst, men Sjømannskirkens grunnlegger, Johan Storjohann.

Del