En medlemsbasert organisasjon

Komiteene Storjohann grunnla på sin reise rundt i Norge vinteren 1864–1865 la grunnlaget for Sjømannskirkens organisasjon. Den første paragrafen i de nye grunnreglene slo nemlig fast at Sjømannskirken var en forening som bestod av norske avdelinger, som igjen bestod av medlemmer som bidro med et minimumsbeløp i året.

Generalforsamlingen var satt sammen av medlemmer fra avdelingene, skulle vanligvis holdes hvert tredje år og hadde ansvaret for å velge styret som satt i Bergen. Medlemsavgiften ble satt til en ort, eller 24 skilling, en ikke ubetydelig sum.

Det var stort sett velstående samfunnsmedlemmer som hadde råd til medlemskap, og de første årene bestod medlemsmassen i hovedsak av kapteiner, kjøpmenn, redere, prester og lærere. Engasjementet fra sjømennene selv varierte. Blant annet meldte avdelingen i Kristiansand i 1866 at sjømennene der stilte seg nokså likegyldig, mens avdelingen i Skudeneshavn meldte at det der var det nettopp sjømennene selv som vekket engasjement for Sjømannskirken:

Interessen for Gjerningen tiltager med rolige, faste Skridt, thi vi have her paa Stedet iaar havt glædelig Erfaringer om, hvor viktig disse Udsendinges Gjerning er, saavel i Sundhedens som i Sygdoms Dage, idet flere herfra Stedet have havt Anledning til at høre Pastor Skavlan og en haabefuld ung Mand har modtaget af ham Trøst og Vejledning paa sit Dødsleje i Antwerpens hospital, hvor han afgik ved Døden af Cholera.

Folk som ikke hadde råd til medlemskap fant likevel måter å støtte Sjømannskirkens på. Det ble samlet inn penger i forbindelse med møter og gudstjenester, på hyrekontorene og ute på sjømannskirkene, og kvinnene bidro særlig gjennom kvinneforeningene som etter hvert ble helt avgjørende for Sjømannskirkens økonomi. Testamentariske gaver spilte også en stadig viktigere rolle.

I organisasjonens første tid var i tillegg tonnasjebidragene en viktig inntekt, der mange av de store rederiene ytte et bestemt årlig bidrag i forhold til skipenes antall og størrelse. Også skipsforsikringsselskapene ytte i startårene store beløp både til selve driften av sjømannskirkene og til bygging av nye kirker. Men inntektspostene fra skipsfartsnæringen var imidlertid avhengig av de økonomiske svingningene, noe som gjorde at bidragene kunne bli forsvinnende små under nedadgående konjunkturer. Årsaken til at Sjømannskirken hadde en ubrutt vekst i over hundre år lå i de temmelig sikre, årvisse inntektskildene – det var de faste bidragene fra medlemmene og kvinneforeningene som sikret stabil drift.

Del