Et navn til besvær

Innen ett år var gått etter stiftelsesmøtet i Bergen, var Sjømannskirkens arbeid godt i gang både ute og hjemme, den første sjømannspresten var sendt ut til Leith og pengene var begynt å strømme inn fra lokalkomiteene Storjohann hadde stiftet rundt om i Norge.

Styret mente tiden var inne for den første generalforsamling, det som var tenkt som organisasjonens øverste organ, og kalte inn representanter fra komiteene. Generalforsamlingen trådte sammen i Bergen den 11. september 1865, med tilreisende delegater fra Kristiania, Mandal, Stavanger, Skudeneshavn, Ålesund og Trondheim.

Den viktigste posten på dagsorden var utkast til organisasjonens grunnregler. En av hoveddiskusjonene som kom opp under forhandlingene gjaldt organisasjonens navn. Flere forslag var oppe til diskusjon, og både «Evangelisk Sjømandsforening», «Bethelsselskapet» og «Sjømandsmissionsselskapet» ble nedstemt. En ønsket et navn som så bestemt og klart som mulig uttalte foreningens formål, og generalforsamlingen valgte til slutt det lange, men beskrivende navnet «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne».

På folkemunne derimot gikk organisasjonen allerede under «Sjømannsmisjonen». Generalforsamlingen ønsket likevel å unngå ordet misjon i det offisielle navnet. Virksomheten skulle verken betraktes som en ytre- eller en indremisjon, da organisasjonens formål hørte inn under kirkens alminnelige selvoppbyggende gjerning. Generalforsamlingen så det som viktig at dette ble uttalt i navnet, slik at en unngikk å fremstille sjømennene som noen som burde være gjenstand for misjonsvirksomhet. De var tross alt landsmenn som var døpt og vokst opp i kristen tro. Om foreningens lange navn både ble «ubekvemt» og «umueligt», fikk det heller være.

En annen spesifisering som lå i det lange navnet, var at organisasjonen rettet seg mot skandinaviske sjømenn. Dette bygget på beslutningen om at Sjømannskirkens virksomhet ikke bare skulle omfatte nordmenn, men også svensker og dansker. Bakgrunnen lå i de skandinaviske landenes felles språk og felles bekjennelse. Så lenge det ikke fantes lignende foreninger i broderlandene, var det ikke behov for å spesifisere at Sjømannskirken var en norsk organisasjon, konkluderte den første generalforsamlingen.

Men, selv om det i løpet av få år ble stiftet tilsvarende foreninger både i Sverige og i Danmark, beholdt Sjømannskirken det lange navnet uendret fram til 1931 da det ble offisielt endret til «Den norske Sjømannsmisjon». Da var misjonsbegrepet så innarbeidet i virksomheten og organisasjonens identitet at en ikke lenger hadde motforestillinger mot det. Siden den gang har organisasjonen skiftet navn to ganger. I 1989 til «Den norske sjømannsmisjon / Norsk kirke i utlandet», som et resultat av at organisasjonen fikk det offisielle mandatet som norsk kirke i utlandet. Og i 2003 til «Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet», for igjen å betone den kirkelige gjerning som en del av en omfattende intern demokratisk reform.

Del