Frivillig organisasjon under biskopen i Bjørgvin

En annen diskusjon som kom opp under den første generalforsamlingen gikk på om utsendingene måtte være, eller bare fortrinnsvis skulle være teologisk dannede og presteviede. Saken ble avgjort året etter under den andre generalforsamlingen, der delegatene konkluderte med at utsendingene bare fortrinnsvis trengte å være prester. Dette vedtaket åpnet for den senere utbredte praksisen i Sjømannskirken med ansettelsen av lekfolk i assistent-, bestyrer-, husmor- og vaktmesterstillinger ute på sjømannskirkene.

Allerede i Sjømannskirkens først år ble det inngått et lojalt samarbeid med de norske kirkelige myndighetene. Sjømannsprestene ble stilt under tilsyn av biskopen i Bjørgvin, en ordning som tydelig markerte at deres gjerning foregikk innenfor Den norske kirke.

Ordningen ble vedtatt ved kongelig resolusjon bare dager før den første generalforsamlingen. Sjømannsprestene forpliktet seg til å rapportere til biskopen om virksomheten sin og var bundet til Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, alterbok og ritual. Sjømannskirken var likevel en selvstendig organisasjon, og selv om det skulle ta godt over et århundre før den fikk det offisielle mandatet som Norsk kirke i utlandet beskrev foreningen seg som en slags annekskirke til Den norske kirke allerede i et jubileumsskrift fra 1914:

Sjømandsmissionen er med rette blidt kaldt: «Den norske kirkes forlængede arm». Den er jo en forening som i tjenende kjærlighet har tatt op et arbeide for at hjælpe vor kirke i at utføre sin moderlige pligt overfor de mange tusen sønner som i medfør av sin kaldsgjerning ofte i lange tider er nødt til at være borte fra hjemlandets kirke, og derfor ikke kan bli betjent av dens prester med naadens midler. Vore sjømandskirker kan derfor nærmest betragtes som et slags annekskirker for hjemlandets kirke. Og Sjømandsmissionen ønsker da ogsaa kun at være moderkirkens virksomme datter blant brødrene derute «i det fjerne og paa havet». Skjønt vor forening har sin egen organisasjon og sin selvstændige administrasjon, har den dog ved sine grundregler nøie knyttet sig til den norske statskirke.

Da sjømannsprestene lå under tilsyn av biskopen i Bjørgvin, og slikt sett var godkjente utsendinger fra statskirken, så Sjømannskirkens generalforsamling det som naturlig at norske myndigheter burde bidra økonomisk til virksomheten. I to omganger søkte Sjømannskirken om bevilgninger over statsbudsjettet, i 1865 og i 1869. Argumentet fra Sjømannskirkens side var at da virksomheten hørte inn under Den norske kirkes gjerning, burde staten på samme måte som den ytte små, avsidesliggende menigheter innenfor landets grenser hjelp, bistå den flytende og spredte del av menighetene som sjømannsstanden utgjorde. Sjømannsstanden bidro jo tross alt til Den norske kirke mer enn andre yrkesgrupper, gjennom de store inntektene de brakte landet.

Dette var en tid med minimale statsinngrep, og begge søknadene om bevilgninger over statsbudsjettet ble avslått. I begrunnelsen argumenterte stortingskomiteen for at offentlig støtte ville ødelegge for det private initiativet som allerede var vakt. Slik ble Sjømannskirkens virksomhet fra første stund helt og holdent avhengig av frivillige bidrag. Det var først i etterkrigstiden at staten gikk inn for å støtte organisasjonen.

Del