Kretsinndeling

Sjømannskirkens oppslutning økte sakte, men sikkert. Allerede i 1869 bestod organisasjonsapparatet av førti avdelinger landet rundt. Fram til da hadde organisasjonen bestått av styret som satt i Bergen og medlemmer organisert i de lokale avdelingene rundt om i Norge. Men den stadige tilveksten av avdelinger førte til en forandring i Sjømannskirkens opprinnelige organisasjon. Det lå som et premiss i grunnreglene at styret i Bergen skulle ha mulighet til å hente inn avdelingenes synspunkt i viktige saker også mellom generalforsamlingene.

På grunn av det stadig økende antallet avdelinger ble det så å si umulig å gjennomføre i praksis. For å sikre medlemmenes deltakelse i viktige avgjørelser ble derfor avdelingene inndelt i ti kretser med sete i de største sjøfartsbyene: Oslo, Drammen, Tønsberg, Kragerø, Arendal, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det ekstra styringsleddet gjorde det lettere for styret og hovedkontoret å holde kontakten med og oversikten over medlemmene, og den nye enheten – kretsen – ble fundamentet for hele organisasjonsdemokratiet. Hver krets valgte et kretsstyre som skulle jobbe for å øke oppslutningen og dannelsen av nye avdelinger innenfor sitt område, lede arbeidet innenfor kretsen, rapportere til hovedkontoret og styret i Bergen og sende en representant til generalforsamlingen.

Arbeidet i kretsene var utelukkende basert på frivillig innsats, men fra 1879 ble det opprettet faste emissærstillinger. Emissærene var tidligere assistenter ved sjømannskirkene eller sjømannsprester. De reiste rundt i kretsene og talte for Sjømannskirken med selvopplevelsens kraft og inderlighet. Dette var et populært tiltak, og fra alle kanter ble det bemerket at det ikke måtte gå lang tid mellom emissærbesøkene om arbeidet skulle befestes og fremmes.

Etter århundreskiftet ble det utvidet til fire faste stillinger, men selv da klarte de ikke å imøtekomme forespørselen fra kretsene. Emissærene var på mange måter forløperne til de senere kretssekretærene som ble nøkkelpersoner i hjemmearbeidet. Takket være iherdig innsats både fra frivillige og emissærene økte antallet avdelinger betydelig, bare fra 1870 til 1888 gikk det fra 53 til 123 avdelinger, og medlemstallet i hver av dem viste en liknende vekst.

Den nye ordningen viste seg raskt å være en hensiktsmessig organisasjonsform. Inndeling i hovedstyre, kretser og avdelinger fungerte godt, og det tok nesten 150 år før det skjedde noen gjennomgripende administrative forandringer. Selv om den ekspansive utviklingen som fulgte, tvang gjennom mange nye og mer detaljerte arbeidsformer, som for eksempel innførelsen av et representantskap fra 1951.

Les mer om hvordan Sjømannskirkens kvinneforeninger etter hvert satte et betydelig preg på kretsarbeidet, og hvordan disse foreningene dominerte organisasjonen helt fram til 2014.

Del