Integrering i organisasjonen

Kvinners organisering i misjonskvinneforeninger på 1800-tallet var den første formen for kvinneorganisering i Norge. Men den hadde lenge et ustrukturert og desentralisert preg. Kvinneforeningene ble ikke regnet som en del av misjonsorganisasjonene, men som økonomiske støtteforeninger. Det tok tid før de ble en helt integrert del av organisasjonsapparat med de rettigheter og forpliktelser det medførte.

Selv om Sjømannskirken var tidlig ute med å utnytte kvinnene som ressurs, tok det tid før kvinnene ble integrert i organisasjonens virksomhet. Kvinnelige medlemmer i avdelingene fikk stemmerett ved generalforsamlingen 1905, men dette åpnet likevel ikke for foreningenes innflytelse i administrasjonsapparatet. Først i 1931 fikk kvinneforeningene stemmerett i organisasjonen. Tidligere var det de såkalte avdelingene som bestod av betalende medlemmer, som sendte representanter til generalforsamlingen. At kvinneforeningene fikk komme inn i varmen skyldtes blant annet konkurransen misjonsorganisasjonene seg i mellom. Organisasjonene ville knytte kvinneforeningene tettere til seg slik at en sikret seg foreningenes utbytte. De ønsket også å forhindre dem i å danne egne kvinneorganisasjoner slik som i USA og England.

Selv om det skulle gå mange år før Sjømannskirken ansatte sin første kvinnelige prest, fikk stadig flere kvinner viktige stillinger i organisasjonen. Kvinneforeningene fortsatte å spille en svært viktig rolle i finansieringen av Sjømannskirkens arbeid til langt ut i 1980- og 1990-årene, selv om antallet foreninger stadig ble færre. Les mer om Sjømannskirkens nye medlemsordning som trådte i kraft i 2014.

Del