– Når jeg skal ha møte i foreningen, da pynter jeg huset som om Jesus skulle komme på besøk!

Foreningsarbeidet har en aldri kimset av i Sjømannskirken! De første 100 årene av Sjømannskirkens historie ble virksomheten utelukkende finansiert av frivillige bidrag, og det er ingen som har bidratt så mye som kvinneforeningene. Lenge stod de for godt over halvparten av inntektene til organisasjonen, og var den klart mest stabile inntektskilden Sjømannskirken hadde.

Sjømannskirken ble etablert i en tid med voksende organisasjonsmentalitet i Norge. Det var en økende sosial og demokratisk bevissthet i samfunnet generelt, og mange samlet seg i foreninger for å jobbe for samme sak – ikke minst på det religiøse området. Så snart forsamlingsfriheten var innført i 1842 ble det blant annet etablert egne norske misjonsorganisasjoner, og i kjølvannet fulgte den bredest rekrutterte kvinnebevegelsen i Norges historie – nemlig misjonskvinneforeningsbevegelsen.

Kvinneforenings-modellen kom fra kontinentet og var en effektiv måte å skaffe inntekter i til misjonsorganisasjonene på. Det gikk ut på at kvinner sluttet seg sammen i lokale arbeidsforeninger, som gjennom håndarbeid og lignende jobbet til inntekt for saken. Den første norske misjonsorganisasjonen, Det norske misjonsselskap, så verdien i en slik ordning og oppfordret norske kvinner til å gjøre det samme. Det tok ikke lang tid før norske kvinner tok opp tråden, og fra 1860-årene skjøt bevegelsen fart.

Denne måten å organisere hjemmearbeidet på fungerte så bra at den ble et forbilde for misjonsorganisasjoner som ble stiftet senere, inkludert Sjømannskirken, og misjonskvinneforeningene fikk etterhvert en forbløffende utbredelse i Norge. På det meste fantes det over 3000 kvinneforeninger på landsbasis som jobbet til inntekt for Sjømannskirken.

Del