Sjømannskirkens første kvinneforening

Den første kvinneforeningen som arbeidet til inntekt for Sjømannskirken ble etablert i Tjørvåg på Sunnmøre. Det var den driftige Sevrine Klungsøyr (1812–1889) som stiftet foreningen. Hun var på besøk hos noen av barna sine i Bergen sommeren 1864, nettopp på den tiden da Sjømannskirken ble stiftet. Under oppholdet i Bergen må hun ha fått med seg opptakten til stiftelsen av organisasjonen, for så snart hun var tilbake i hjembygda Tjørvåg tok hun initiativet til en lokal kvinneforening som skulle arbeide til inntekt for saken, etter modell fra misjonsforeningen i bygda. Flere hevder at denne nye foreningen allerede hadde satt i gang arbeidet sitt da Sjømannskirken ble stiftet den 31. august 1864.

Det var ikke unaturlig at Klungsøyr ble engasjert i Sjømannskirkens sak. Hun var selv gift med en skipper, og hadde ikke mindre enn fem sønner på sjøen. Hun visste med andre ord godt hva det ville si å ha sine kjære i fjerne farvann og i fremmede havner, og kjente farene sjømannslivet bød på. Tre av sønnene hennes omkom på sjøen – den ene så langt borte som i Svartehavet, og en annen lå gravlagt på St. Helena i Middelhavet.

Da Sjømannskirkens første styre sendte ut et opprop til alle landets menigheter og medkristne om å arbeide for saken med innsamling av penger, bokgaver og på annen måte, så de neppe for seg at kvinnene på sikt skulle bli de største bidragsyterne. Initiativet kom i første omgang fra kvinnene selv, og foreningene fungerte lenge helt på siden av de betalende medlemmenes avdelinger. Først ut på 1900-tallet ble kvinneforeningsmedlemmene regnet som medlemmer i Sjømannskirkens organisasjon.

Antallet kvinneforeninger var i de første 75 årene i kraftig vekst. I 1870 var det registrert 31 kvinneforeninger som jobbet for Sjømannskirken, ved århundreskiftet var antallet steget til 700. I 1939 hadde Sjømannskirken hele 3500 avdelinger og foreninger spredt over det meste av landet. Til sammenligning hadde Det norske misjonsselskapet på det meste mellom 3000 og 4000 kvinneforeninger i arbeid rundt århundreskiftet.

Mange av kvinneforeningene fordelte imidlertid utbyttet av arbeidet sitt mellom forskjellige misjonsorganisasjoner, og var slik ikke rene foreninger som kun arbeidet for Sjømannskirken.

Del