Til oppbyggelse og informasjon

Møtene i kvinneforeningene skulle også ha en oppbyggelig funksjon. Misjonskvinneforeningsbevegelsen framvekst hadde nær sammenheng med de mange vekkelsene som gikk over landet på 1800-tallet og som førte til at kvinner og menn gikk inn i et mer individualistisk orientert kristenliv. Foreningene bestod hovedsakelig av kvinner som hadde fått en ny intensitet i troslivet og foreningene ble deres åndelige hjem – stedet hvor de fikk det de trengte av oppbyggelse og fellesskap med andre kristne. Det ble sunget salmer, lest fra Guds ord, og det ble holdt andakt og bønn.

At kvinner hadde oppbyggelig samvær og åndelig fellesskap var ikke alltid uproblematisk sett fra datidens teologers ståsted. I 1864 fant det sted en debatt i Luthersk Kirketidende om det nye fenomenet misjonskvinneforeninger. Det ble hevdet at kvinnene gjennom foreningslivet på en unaturlig og skadelig måte ble dratt inn i offentligheten. Få organisasjoner tok hensyn til dette ettersom kvinneforeningenes bidrag raskt ble uunnværlige. I særlig konservative kretser ble problemet løst ved at en hentet inn presten for å holde andaktene på møtene.

I Bud & Hilsen, Sjømannskirkens eget blad, fant kvinneforeningene oppbyggelig stoff, andakter og prekener, bønner og salmer som egnet seg til et kvinneforeningsmøte. Å gi foreningsmedlemmene kunnskap om arbeidet ved Sjømannskirkens utestasjoner var en annen viktig hensikt med møtene. Mens kvinnene satt med håndarbeidene sine ble det lest høyt om organisasjonens gjerninger i de fjerne havnebyer.

Del