Diakoni som forgårdsarbeid

Sjømannskirkene fylte helt fra starten et tomrom både når det gjaldt forkynnelse og sosial velferd blant sjøfolkene. Allerede de første sjømannsprestene som ble sendt ut i 1865 virket både som sjelesørgere, forkynnere og praktiske altmuligmenn. Sjømannsprestene anla tidlig en bevisst holdning til at mennesket ikke bare var religiøst, og viste interesse for hele menneskelivet der både de fysiske, psykiske og åndelige aspektene skulle få oppmerksomhet. Stadig flere humanitære og sosiale oppgaver havnet inn under sjømannskirkenes tak, og det utstrakte omsorgsarbeidet ble en del av organisasjonens strategi for å nå fram til sjøfolkene. Enten det gjaldt oppsøkende virksomhet på sykehusene og i fengslene, anskaffelse av losji og klær til skipbrudne eller grøtutdeling for arbeidsløse. Det var til og med sjømannsprester som tok nevene i bruk for å beskytte sjøfolk fra «ulvene» i havnestrøkene.

Diakonibegrepet har opp igjennom vært lite brukt i Sjømannskirkens vokabular, selv om arbeidsmetodene har hatt samme preg som det diakonale arbeidet i menighetene hjemme i Norge. Innad i organisasjonen har det heller vært snakk om «praktisering av kristen nestekjærlighet», noe som samsvarer med oppfatningen av diakoni som evangeliet uttrykt gjennom handling. Sjømannskirkenes måte å være kirke på har siden starten vært diakonal, og den diakonale omsorgen har kjennemerket organisasjonen. Dette arbeidet har fått størst utstrekning på leseværelsene og i aktivitetene og utfluktene i forlengelse av det – enten det gjaldt «fest på kjerka», fotballkamp eller sightseeingtur.

Sjømannskirkens satsing på et variert tilbud på leseværelsene hadde i utgangspunktet bakgrunn i tiltakenes «opdragende og lokkende» funksjon overfor sjøfolkene. Målet var å bygge bro til troen for de kirkefremmede, og det som skjedde på leseværelset ble sett som et slags forgårdsarbeid som først fikk betydning dersom sjømennene gikk videre inn i kirkerommet. Sjømannskirken jobbet for å være alt for alle for å frelse noen, men dermed mistet mye av arbeidet på leseværelset sin verdi om kirkestaben ikke klarte å føre samtalen over kaffekoppen inn på noe åndelig, eller avslutte festen med en andakt. Sett utenifra og målt opp etter standardene i menighetsarbeidet hjemme i Norge, kunne sjømannspresten fort bli karikert som avisbud, turistguide eller til og med som underholdningsartist om han ikke lykkes med å nå fram til sjøfolkene med det kristne budskap. Organisasjonen strevde av og til med anklager fra kristne miljøer hjemme i Norge som gikk på at Sjømannskirkens arbeid i hovedsak bestod av intetsigende kaffeslabberaser uten tilstrekkelig åndelig innhold.

Del