Et hjem borte fra hjemmet

Fra 1880-årene vokste det fram et ideal i organisasjonen om at sjømannskirkene ikke bare skulle være kirkens, men også hjemmets forlengede arm ut i verden. Hjemmetaforen ble i første omgang knyttet til arbeidet på leseværelset – i en tid da hjemmets allmenndannende og oppdragende funksjon var i fokus som et ledd i nasjonsbyggingen som preget samtiden. I begrepet hjem lå det samtidig en opplevelse av et trygt og kjent holdepunkt i tilværelsen, og ved 150-årsjubileet er dette noe organisasjonen fremdeles identifiserer seg med og formidler gjennom å ønske «velkommen hjemom» ved sjømannskirkene verden over.

Sjømannskirkenes streben etter å være et «hjem borte fra hjemmet» endret fra 1890-årene av lokalenes uttrykk og innredning. Fra et institusjonspreg, eventuelt pyntet med noen utstilte maritime gjenstander, gjennomgikk leseværelsene en gradvis forvandling mot en mer hjemlig atmosfære. Innredningen skulle være så likt dagligstuen hjemme som mulig med gardiner, småbord og bilder på veggene. Hjemidealet preget også stillingsbeskrivelsen til de kvinnelige bestyrerne som etter hvert ble ansatt ute på kirkene. Det var «husmor» som møtte sjøfolkene på kirken, en morsfigur som viste omsorg samtidig som hun var streng og oppdragende.

Spesielt i fra mellomkrigstiden satset Sjømannskirken aktivt på å skape en hjemlig og trygg tilværelse på leseværelset, i møtet med en stadig yngre sjømannsstand, som en mente trengte ekstra beskyttelse fra verdens mange farer.

Del