Den legendariske sjømannspresten Johan Nielsen (helt til høyre i bildet) som arbeidet i Buenos Aires første verdenskrig var kjent for sine berømmelige «ruffester».

Mer enn vafler

I siste halvdel av 1900-tallet endret imidlertid Sjømannskirken synet på eget arbeid. Det vokste gradvis fram en ny holdning til diakonalt arbeid innenfor kirkelige og teologiske miljøer i Norge, og for Sjømannskirkenes del førte det til at arbeidet på leseværelset ble styrket som en verdifull del av organisasjonens kjernearbeid. Møtet og samtalen rundt kaffebordet fikk en kvalifisert kirkelig og teologisk egenverdi, helt uavhengig om samtalen ledet inn på åndelige eller religiøse temaer. Begreper som leseværelsets sakrament og den åpne dørs teologi pekte på at omsorgen som ble utøvet på leseværelsene i seg selv hadde, gjennom det praktiske arbeid for menneskeliv og menneskeverd, en egenverdi som positivt samfunnsbyggende arbeid.

Samtidig skjedde det en endring på sjømannskirkene. Fra 1990-årene av skilte en ikke mellom det hellige og det ikke-hellige på samme måte som før. Der organisasjonen tidligere måtte rettferdiggjøre å bruke sjømannskirkene til sekulære og sosiale aktiviteter, fikk Sjømannskirken et ønske om å være kirke gjennom all virksomhet. Der kirkestaben tidligere pleide å dekke til eller flytte bort de hellige elementene i kirkerommet – som prekestolen, alteret og døpefonten – under julebasaren, stod det hellige stadig oftere utildekket. Kirken ville være synlig, og skillet mellom leseværelset og kirkerommet ble mindre tydelig enn før. Den verdslige verden ble tatt med inn i kirkerommet, og arbeidet på leseværelse – sett som en konkretisering av gjestfrihet – ble helliggjort som diakonalt arbeid og som Sjømannskirkens kjernearbeid.

Sjømannskirkens lokaler i byen var på den tiden spartanske – kun et lite rom som tjenestegjorde som kombinert leseværelse og kirke. Men sjømennene trivdes i det intime lokalet, selv om det kunne bli lovlig varmt og trangt på festkveldene. Likevel, Johan Nielsen slo seg ikke til ro med de som selv søkte seg til sjømannskirken, han ville ha kontakt med hver eneste mann om bord. Til og med kirkehateren. Dermed flyttet han festen ut av leseværelset og inn i ruffen – mannskapets rom i skuta, der de sov og spiste. Det ble en tradisjon. Siste kvelden før skuta dro fra havn etter uker eller måneder med liggetid innbød sjømannskirken sjøfolkene til ruffest. Like etter kveldsmaten kom prest eller assistent ombord med en rundelig porsjon med konditorkaker. Kokken satte på kaffekjelen og guttene dekorerte ruffen med flagg og det de hadde for hånden. Det ble sunget, spilt, lekt, fortalt historier, drukket kaffe og pratet. Til slutt kom bibelen frem, og de fikk et avskjedsord med på turen. Ingen skandinavisk båt forlot havnen i Buenos Aires uten å en ruffest. Det var sjelden noen fra mannskapet uteble, og en sjømann skal en gang ha sagt «Vi er noen fyllefanter alle sammen, men når Nielsen kommer ombord, blir vi pene gutter hver eneste mann». Bildet er tatt ombord i dampskipet «Knut Jarl» i 1916, som senere samme år ble torpedert på vei til Arkhangelsk fra Ålesund med sild i lasten. Ingen døde.

Del