«De var jo alle torpedert, minert, eller havarert»

Sjømannsyrket hadde alltid vært risikofylt, men utfordringene som møtte sjømannsstanden under første verdenskrig var av et annet kaliber enn vær og vind, sykdom og arbeidsulykker. Den norske handelsflåten fortsatte å seile til tross for uinnskrenket ubåtkrig og stor risiko. Over to tusen norske sjømenn mistet livet, og mange flere ble alvorlig traumatisert som følge av umenneskelige krigsopplevelser og en konstant frykt for torpedoer og miner som når som helst og uten forvarsel kunne sende hele mannskapet til en våt grav. Sjømannskirkens fremste målgruppe på den tiden, sjøfolkene, var i krise. Var Sjømannskirken godt nok rustet til å takle utfordringene første verdenskrig bød på?

"Flere av sjøfolkene bar synlig merker efter det de hadde litt. De var jo alle torpedert, minert, eller havarert. En av dem f. eks. vilde ikke gaa rundt juletræet, og da vi snakket nærmere med ham, viste han frem den nye brune støvlen sin, mørkerød paa skaftet av blod, strømpen sort og vaat. Men klagde gjorde han ikke. Bare se at komme hjem, det var den eneste ting som skulde hjælpe paa det alt. «Bare vi kommer vel hjem saa». Ja da var likesom al sorgen slutt. Og stakkars – hvad blir det vel for det fleste av dem? Arbeidsløshet og nød, eller at ta hyre igjen og sætte livet ind paa ny, naar dyrtiden blir for svær. Ja sjøfolks kaar var aldrig blide, men nu er de forfærdelig svære."

PRESTEFRUE INGRID RAFN HEUCH, JULEBREV FRA LONDON. BUD & HILSEN NR. 5 & 6/1918

«Sjøfolks kaar var aldrig blide, men nu er de forfærdelig svære». Ja, slik beskriver prestefruen ved sjømannskirken i London sjøfolkenes situasjon julen 1917. Det var så vidt det ble julefeiring på sjømannskirken det året. Faren for luftangrep, manglende tilfluktsrom i kirken, matmangel og ikke annet «end lidelse, sult og død allevegne» holdt på å sette en stopper for hele den tradisjonsrike julefesten. Men i godt samarbeid med flere av de fastboende skandinavene lykkes det å finne både lys til treet, blomster til bordene og til og med mel og sukker til småkakene som ble servert de 250 gjestene. Assistentens barn underholdt med musikknummer på piano og fiolin, og det ble holdt festtaler for sjømennene og fedrelandet.

Krigstilstanden vanskeliggjorde driften på mange av sjømannskirkene, men samtidig opplevde medarbeiderne at det var behov for organisasjonens arbeid som aldri før. Første verdenskrig ble Sjømannskirkens første store erfaring med å møte mennesker i utlandet i vanskelige situasjoner, og å vise omsorg i kriser og ved katastrofer.

Del